Joy Formidable har sakte krøpet inn i livet mitt med sitt alternative gitarøs. Debutplaten The Big Roar sjarmerte bra med god gammeldags britisk indie, men det var først da vokalist Ritzy Bryans blå øyne stirret rett på meg i videoen til «Cholla» at jeg virkelig ble solgt. Solgt på flekken. Med hud og sveis.
Førstesingelen fra Wolf’s Law har blitt en av årets store sanger så langt for meg. «Cholla» kommer med et gitarøs uten like, men samtidig med en intens pop-følelse som får det til å dirre i indiehjertet. Så god at den borer seg inn i sjelen. En låt for absolutt alle anledninger. Og gledelig nok er sangen ikke alene om å begeistre på Wolf’s Law. Langt ifra.
Joy Formidable føyer seg pent inn i rekken av britiske band som på 90-tallet fikk merkelappen indie (dette var før indie plutselig ble køntriamerikanere med skjegg), og Wolf’s Law starter da også med et riff som minner om støyheltene i Swervedriver, men i likhet med Biffy Clyro og amerikanske Silversun Pickups gir Joy Formidable sin gitarbaserte musikk en stor og luftig produksjon – med strykere og andre hjelpemidler – som drar trioen ut av det alternative og delvis inn i mainstreamen. Joy Formidable er mer støyende enn Lush på slutten av den karrieren, men mer direkte enn shoegazere som My Bloody Valentine og norske Dråpe.
Joy Formidable handler ikke bare om gode riff og raff gitarlyd. Trioen gir meg også gode følelser når de tør å la gitarstrengene få hvile og faller sammen i sarte låter som «Silent Treatment». Over en akustisk gitar som minner om José Gonzáles-versjonen av The Knifes «Heartbeats» synger Ritzy seg rett inn i sjelen min. Det samme skjer med orkestrerte og svulstige – men akk så rørende – «The Turnaround». Men aller best er waliserne når de drar på med alt de har av soniske effekter og bare overøser lytteren med lyd. Stor og vakker gitarlyd hele veien fra Mold i Wales til Norge. «This Ladder Is Ours», «The Leopard And The Lung» og «The Hurdle» er så kraftige at fingrene dirrer av glede når jeg skriver dette.
Det aller mest negative med «Wolf’s Law» er en teknisk løsning bandet har valgt. Den første sangen som ble gitt ut fra albumet var nemlig tittelkuttet. En nydelig sak som burde blitt presset frem i større grad. På cd-versjonen har bandet gjemt perlen som skult spor langt inne i sistelåten. Irriterende for meg som skal rippe platen inn på digitale avspillingsenheter, og idiotisk fordi låten er så god. Trodde ikke slikt var lov i 2013.
Joy Formidable gleder et gammelt indiehjerte med musikken sin, og vekker minner om Doc Martens, lange netter på Hulen i Bergen og turer til Reading Festivalen på tidlig 90-tall. Den gangen indie var indie. Jeg er litt usikker på om verden egentlig trenger flere slike band, men jeg er sikker på at jeg trenger det. Vi kommer til å bli gode venner, Joy Formidable og jeg.
Totto Mjelde
PS. Albumet inneholder også noen usedvanlig vakre bilder, for de som fremdeles er opptatt av fysisk format. Tipper Wolf’s Law gjør seg svært godt visuelt som vinylutgivelse.
