Fra fjorårets comeback med 24k Magic åpenbarte det seg en ny Bruno Mars frelst av elektrofunk og new jack swing, som han finurlig og selvsikkert gjorde til allemannseie med en moderne popformulert tvist. For de som aldri lot seg forføre av Mars’ første bløte hits er dette som en annen artist med freshe nye slagere på setlista.
Potensialet for en fargerik og festlig aften lever med andre ord i beste velgående.
Vår anmelder Nicolay Woldsdal var på plass i Telenor Arena for å rapportere direkte fra konserten.
—
Finesse
De hvite gardinene som har skjult scenen løftes for å avsløre en scene med digre lyspaneler som lyser i regnbuens farger. Enkelt og lekkert. Med et entourage av sangere og dansere kjører de i gang med «Finesse» med synkrone moves. Det føles litt som 80-tallet i nuet. Det er funky og gøy, men jeg tror de klarer bedre enn dette.
24k Magic
Nå snakker vi! Klart en av Mars sine feteste låter med store stjerneskudd som skyter ut. Det hele er nøye koreografert. Danserne bjeffer tilbake Mars sine strofer. Det er ingen annen måte å beskrive dette på enn gøy. Å bruke opp én av de største hittene såpass tidlig skaper megastemning. Umulig å ikke smile av dette.
Treasure
Mars bruker anledningen til å takke oppvarmer Anderson .Paak – som forøvrig var knallfett. Så kommer kveldens første låt fra andreskiva Unorthodox Jukebox. Det er fortsatt påfallende hvor lik «Treasure» er Breakbots «Baby I’m Your’s», selv om Mars her mest kanaliserer sin indre Jamiroquai. Et sjakktrekk å bruke én av de livligere låtene fra skiva for å matche den funky feelen de går for. Lyset skrus på og ma kan se hele arenaen, og alle har henda i været. Det er vanskelig å ikke kose seg.
Perm
Tilbake til 24k Magic-eraen. Det høres nesten ut som låta sklir inn i «The Way You Move» av OutKast. Scenen lyser i rødt og det føles nesten litt som å være på en musikal. Opptredenen er god, men låtas noe rotete natur trekker i utgangspunktet ned. Men når de stopper opp for så å trøkke ordentlig på med en blåserekke og Mars som prater til publikum trekker de seg opp igjen. Det hele er utrolig underholdende.
Calling All My Lovelies
Lyset blir dunklere og arenaen bades i lilla lys og lasere til synther. Mars har fått en gitar i hendene og det er dansepause, som virker naturlig for låta. Det gir også publikum muligheten til å ta en pust i bakken. Sangerne synger klokkereint, og den notorisk dårlige Telenor Arena-lyden er ikke et irritasjonsmoment. I mellomspillet blir det smått teatralsk når Mars kommer på scenen med en telefon hentet fra et annet århundre, med lyden av en telefonsvarer satt til musikken. Festlig nok.
Chunky
Til lyden av «Chunky» stiker den midtre delen av scenen og det som var lyspaneler er nå skjermer som viser deler av teksten til låta. Tribunefolket reiser seg igjen for å vrikke på bakenden. Det er vanskelig å motstå.
That’s What I Like
Singelen som topper Spotify akkurat nå er i ilden. En symfoni av rene farger lyser opp igjen rundt scenen, mens storskjermen har blitt en blanding av grafikk og kamerafeed. Publikum sørger for vill jubel, vell fortjent. Stjerneskudd-kasterene er tilbake, og Mars tar et øyeblikk for å instruere folket i dans. Det ser ut til å være effektivt, og en dialog oppstår mellom begge parter hvor han snakker, de hyler tilbake. Det overrasker meg ikke om ikke samtlige mennesker her har overgitt seg til mannens enorme sjarm og karisma på dette tidspunktet.
Straight Up & Down
En ny runde med roligere musikk. Det koker i arenaen. Ikke låta som har satt mest preg så langt, men på ingen måte en kjip opptreden av låta.
Versace On The Floor
Umiddelbart røsker folk mobilene ut av lomma og skrur på lommelyktene. Det ser ut som en stjernehimmel. Scenen har blitt pynta på med det som best kan beskrives som store opp-ned L-er som lyser kult, og det legger seg et teppe av røyk over scenegulvet. Opp derifra stiger en kube som Mars står oppå, og det hele avsluttes med lasere. Kult!
Marry You
En bølge av ekstase brer seg utover lokalet når kveldens første låt fra debutskiva kommer på. «Marry Me» er i utgangspunktet litt utenfor det funky universet Mars har etablert så langt i kveld. Det gjør ingenting, for uansett hvor gøy showet er så langt er gjør det seg med noe variasjon i sounden. Bandmedlemmer og dansere sprer seg utover scenen og sikrer at alle igjen vaier med armene. Kveldens første gitarsolo gjør også sin entré som er helt ok. Når sangen er over høres det ut som jubelen er i ferd med å løfte taket. Det sier sitt.
Runaway Baby
Vi holder oss fortsatt til Doo-Woops & Hooligans. Også denne passer lett inn i dette konsertformatet. I mellomspillet tar Mars seg et øyeblikk til å godsnakke litt med publikum. «We’re not gonna be quiet if you’re not gonna be quiet» høres det ut som han sier. Litt vanskelig å si over støyen. Lysene skrus av mens den subtile basslinja er det eneste som holder det gående. Selvsikkert danser Mars seg inn i en eksplosjon av musikk. Menigheten er frelst
When I Was Your Man
Balladetid. Lysene preger igjen arenaen, og det er primært Mars og et ensomt piano som står for føleriet. Sjansen benyttes til å virkelig vise hva stemmebåndene er gode for. Et fint innslag som er godt å ha med i miksen. Pianisten får samtidig vise frem sine egne pianoferdigheter mens bandet tar en vannslurk og tørker bort svetten.
Grenade
Friminuttet er over, og «Grenade» innledes kort med at bandet spiller klimakset i «The Final Countdown». Versene er sterke, men refrenget blir litt platt som det i utgangspunktet også er. Pyro skyter opp fra scenegulvet – som om det var behov for å øke den faktiske temperaturen ytterligere, og de trøkker litt ekstra på mot slutten. Ikke hans beste hit, men den gikk nok rett hjem hos folket. Men når den egentlig er ferdig dras den litt kjedsommelig ut.
Just The Way You Are
Hitparaden fortsetter når han informerer publikum om at «Just The Way You Are» kommer. Det kan ikke være få publikummere som holder munn nå, og det forsøker Mars også å sørge for. Den smelter inn i noe ala den stilen som har vært temaet for konserten. Det trengtes for å piffe den opp litt ekstra. Han kaster slengkyss, smiler og vinker før refrenget gjentas for siste gang mens hele publikum lyses opp igjen. Armer veives selv på aller bakerste rad. Litt planlagt jam på slutten følger med når de signaliserer at det er over. Om dette er det siste vi ser i kveld kan Mars gå seirende av scenen.
Locked Out of Heaven
Men så klart det ikke er over – et par obligatoriske låter gjenstår jo. Én av dem er åpenbart «Locked Out Of Heaven» – kanskje den største publikumssuksessen Mars har i repertoaret. Gjennomføres på det jevne med resten og konserten, som i dette tilfellet holder mildt sagthøy standard. Gullkonfetti over hele arenaen skader heller ikke humøret.
Uptown Funk
Dette er «it», bare uten Mark Ronson. Låta som stod for comebacket til en Bruno Mars i ny drakt. Det kan kun beskrives som en perfekt avslutning på denne festkvelden.
—
Konklusjon
Jeg forventet at dette skulle være gøy, men ikke så gøy. Bruno Mars er en enorm entertainer, og det er ikke mye som holder dette unna toppkarakter. Jeg tipper de aller fleste forlater arenaen i eufori, med ben som føles som kake, svettemarinerte klær, og med smil som vil følge dem helt fra Fornebu og til køys. For om du ikke klarte å trekke på smilebåndet av dette er det ingenting som kan det.
