Oh No Ono: Bylarm, Samfunnssalen
Velmenende dansker er like variable fra scenen som på plate.
Danske Oh No Ono var et av de bandene jeg gledet meg mest til å se av de utenlandske på årets by:Larm, litt fordi jeg har sett en del overbevisende konsertopptak av de på nettet, men først og fremst fordi de, når de er dytten, produserer en herlig blanding av romfarts-opera og åttitalls-frenetisme. Dette har gitt seg utslag i to temmelig gode album, der deres siste, årsferske Eggs, er den beste så langt i karrieren.
Foran en temmelig entusiastisk publikumsskare i det som må være Oslos beste, ukjente konsertsted like ved Sentrum Scene – et gammeldags, fornemt og romslig lokale, leverte de like varierende som de gjør på plate. Noe som vil si alt fra helt fantastisk til en slags heliumsslukende suppe av lite sammenspilt dusinvare-pop. Bandets hovedvokalist, som mest av alt ser ut som en hipsterironisk panfløyteselger med afro, har en skjærende, tynn stemme høyt i registeret. På plate fungerer dette okei, men på konserten blir det spedt og drar bandets fengende sprettenpop ned en divisjon. Etter flere rutinepregede låter åpner det hele seg opp med fulltrefferne «Icicles» og «Internet Warrior», begge hentet fra deres mer tilbakelente sistealbum.
Det er nettopp når de er på sitt minst hysteriske at Oh No Ono fungerer som best, og deres blanding av Bowie, Supertramp og Mercury Rev har såpass mye vellyd at de redder opptredenen et stykke opp fra middelmådigheten. Resultatet er dermed en ikke spesielt minneverdig konsert, men med nok av høydepunkter til at man har lyst til å se de igjen. Gjerne i samme konsertlokale, som det er en skandale at ikke brukes mer.
Jørgen Hegstad
