Bonnie «Prince» Billy & The Cairo Gang: The Wonder Show of The World
[Domino/Playground]
Bonnie «Prince» Billys iscenesettelse er imponerende. Tidvis mer imponerende enn The Wonder Show Of The World.
Den gale vitenskapsmannen og superskurken Doktor Sleepless, fra tegneserien av samme navn, bruker mye tid av radioprogrammet sitt på å raljere over tingens tilstand. I et minneverdig tilfelle bruker han fire-fem sider på å erklære at autentisitet i musikk i beste fall er flytende og i verste fall total fiksjon. En av de mange punktene han er inne på er hvordan han mener oppstandelsen da Dylan «went electric» is 1965 var absurd, fordi folk hisset seg opp over mangel på autentisitet fra en fiktiv person. Bob Dylan er en myte på lik linje med Supermann, erklærer Doktor Sleepless. Poenget hans er, blant annet, at man noen ganger må finne opp en ny, fiktiv, identitet; ikke for å holde ditt navn rent, men for å holde dine handlinger rene, uforurenset av denne kompliserte, klønete og patetiske entiteten ellers kjent som deg selv. Det er derfor superskurker har sånne tåpelige navn.
Will Oldham har aldri lagt skjul på at Bonnie «Prince» Billy er fiktiv, og at hans funksjon er nøyaktig den beskrevet over. Oldham er langt ifra unik i så måte, men en av skjeldenhetene i Bonnie «Prince» Billys tilfelle er at det funker; Den åpenlyste falskheten gjør faktisk musikken renere, på en måte som er vanskelig å forklare. Will Oldham er etter alt å dømme en særing, en surpomp og mildt ufordragelig pretensiøs, men Bonnie «Prince» Billy? Han er ren som snø. Han gir ikke intervjuer. Han spiller ikke i Kanye West-videoer. Han synger rolig, hjerteskjærende amerikansk folk, på plate og i konsert, og når han forlater studio eller scenen er det Will Oldham som lukker gitarkassa og går hjem.
Så hva er nytt på denne skiva? Som vanlig når det gjelder Billy er det lite, men unektelig noe, som er forandret. En av forskjellene står klart å tydelig på omslaget, nemlig at The Cairo Gang (også et pseudonym, dette for gitarist/sanger Emmett Kelly) har en nesten like stor finger med i spillet som Billy selv. Det er ikke første gang de spiller sammen, men Billy låter bedre vokalt enn på lenge med Kellys mykere, lysere stemme nesten konstant i bakgrunnen. Lyden er fortsatt helt minimalistisk, nesten helt akkustisk og helt opptil mikrofonen, tilbake til det gamle etter fjorårets adskillig mer rocka skive Beware. Men så la aldri Billy skjul på at Beware var et bevisst og overlagt avvik. Nei, her er det gitar og stemme som gjelder, samt litt perkusjon. Et trommesett dukker opp, men med unntak av førstespor «Troublesome Houses» brukes det kun til kantslag og litt ride-cymbal. Tekstene er, som vanlig, givende greier om de store og små spørsmålene om kjærlighet og musikk, og fortsetter den ofte oversette amerikanske folktradisjonen i være uventet direkte når det kommer til seksuelle temaer.
Er du fan av Bonnie «Prince» Billy vet du hva du får, og det er akkurat det du vil ha. Liker du ikke Bonnie «Prince» Billy kommer ikke denne skiva, ei heller noen skive mannen noensinne kommer til å lage, til å omvende deg. Er du nykommer og nyskjerrig er ikke The Wonder Show of The World det verste stedet å begynne, men ei heller det beste. Til det er høydepunktene for få. De er der, og de er høye – midtskivetrioen av «The Sounds Are Always Begging» (for en tittel!), «Go folks, Go» og «That Is What Our Love Is» er omtrent så fin musikk som musikk blir – men det fortsatt I See a Darkness eller Lie Down In The Light som kommer til å omvende skeptikeren.
Peter Vollset
