– Hæ, er dette Paramore?!
Slik forestiller jeg meg reaksjonen til mang en person her i kveld som hovedsaklig kun har bekjentskap til den tynne, amerikanske ungdomsrocken som en gang i tiden ble pushet av Paramore, med braksuksess. En tid før den uventede og forfriskende fargeklatten After Laughter fra i år, som selv hos den mest krevende blodfansen har skapt intern konflikt om hvorvidt 180-vendingen kan tolereres. Oppmøtet er så som så, som gjør at man jo kan stille spørsmål ved hvorvidt fansen har blitt for gamle selv om bandet i mellomtiden har vokst.
Intet mindre enn syv personer går anonymt ut på Kongescenen i mørket. Lyset skrus på når Hayley Williams synger de første strofene av «Told You So». Det er uvisst hvor mange her som har fått med seg Paramores forandring, men den trykker i hvert fall på noen riktige knapper blant folket.
Fra det nye går vi til det gamle. Med «That’s What You Get» får i hvert fall jeg et sporadisk flashback tilbake til konserten deres på Hovefestivalen i 2010, da publikum var mer pubertale, mer engasjerte og langt mer mannssterke. Da som nå viser som sagt Williams masse futt og en admirabel spilleglede. «Brick by Boring Brick» viser på en annen side at det som ikke er hitter i katalogen deres muligens ikke har tålt tidens tann like godt. Sjefen selv sprader rundt og sparker fra seg når én av de mer seiglivede sangene deres, «Still Into You», entrer showet. Selv det lunkneste publikum må nok streve med å proppe igjen for vigørtilførselen hennes, og det er et digert pluss i boka.
– So glad you made it, sier hun omsider i den første interaksjonen med oss. Scenen blir rosa når «Caught In The Middle» kommer, en overgang fra sutrete rock til noe mer lettbeint og gildt. Varende blir det ikke, for vi er straks tilbake til noe av det mer uinteressante de har hosta opp. Her slipper vi heller ikke unna å bli minnet på Twilight og deres dobbeltbidrag til den eraen – ikke umulig toppen av Paramores karriere. «Decode» suser riktignok rett hjem hos fansen i de fremre rekker, men tamme «I Caught Myself» er spesielt tung å svelge.
Vi får høre at det var fint men vanskelig å lage After Laughter og de kjører på med»Fake Happy». Litt kjipt at synthen som er en sentral spiller blir noe vaska ut, men dette er langt mer apetittvekkende enn det vi har blitt fôra med det siste kvarteret. – Liker dere Fleetwood Mac, spør Williams. Uansett svar covrer de «Everywhere». Jeg vet ikke helt hva jeg føler om at de gjør nettopp det, selv om det kunne vært så mye verre – som da de tidligere i år mishandlet Radioheads «House of Cards».
Omringet av blått og rosa lys går de inn i sangen fra After Laughter med det desidert deiligste refrenget; «Rose-Colored Boy». Williams stråler, og det er vel på høy tid å også nevne at bandet er tighte i kveld i det som er høydepunktet så langt. «Ain’t It Fun» er ikke like moro, men befinner seg i samme landskap som forrige låt – et sted de burde bli værende. Her er de på sitt mest fengslende. De får også til den hittil beste interaksjonen med publikum under mellomspillet.
Tiden har kommet for en liten feiring. Riot!, andreplata som har ansvaret for at Paramores karriere eskalerte kvikt er ti år gammel. Williams er bedre til å snakke med oss nå, også med de på tribunen helt bakerst. Og hvordan skal det ellers feires enn med Paramores hit over alle hiter; «Misery Business», til trampeklapp. I publikumsfrieriets navn forteller Williams at de må ha med én fan på scenen for å avslutte sangens siste refreng. Én blir til slutt to – Tegan og Ellen – etter at hun har spasert fram og tilbake for å studere kandidatene. Du må være en kald jævel for å ikke bli varm om hjertet av dette.
De holder seg på en god vibbe med «Forgiveness», mens neste del nok appellerer mest til lojale fansen. Trommis Zac Farro forlater posten for å ta over rollen som frontfigur. Neste sang er nemlig ikke av Paramore, men fra hans soloprosjekt HalfNoise. Akkurat som Fleetwood Mac-coveren er det ok, men malplassert. De kunne fint spart seg for det. Men etter en siste tale avsluttes denne berg-og-dalbanen av en konsert frydefullt med «Hard Times», for å sikre at denne kvelden med Paramore ikke ble så aller verst.
Nicolay Woldsdal
