Lindstrøm & Christabelle: Real Life Is No Cool
[Feedelity/Smalltown Supersound]
Romfareren Lindstrøm har ankra opp på en glitrende liten planet. Planeten heter Christabelle og gir perfekt feste for episk nydisko.
Hans-Peter Lindstrøm drar ofte ut på skikkelig langtur. Hans romdisko har tidligere havna litt vel langt ut i galaksene, med halvtimelange droneturer. Episk, standardsettende, og nødvendig for at dagens klubbmusikk høres ut som den gjør, ja. Men det lå alltid masse pop-stjernestøv igjen, som han aldri helt fikk samla.
Hva skjer så med Lindstrøms potensiale for pop i møte med den sjelfulle Christabelle?
Imponerende produksjon
Real Life Is No Cool har nok av særheter, med sin anti-pop-forening av vreng, baklengs og forsinka lyd. Let, og du vil finne nok av deltemaer og produksjonsfinurligheter! Houseentusiastene får dessuten ytterligere uttelling på seks drivende bonusremikser. Allikevel er dette allermest ei herlig pop-plate.
For uten dødpunkter duver duoen fram på søk etter arven etter Telex, Gina X Performance og italo disco. Mens Lindstrøm snuser seg fram til voksenrockens galopperende riff, er alltid melodiene og Christabelle tilstedeværende nok til å holde oss fast i øyeblikket. Øyeblikk som skjerpes og bygges opp av luftige anthems og blir til heite og intelligente poplåter som «Lovesick», «Let it Happen» (en cover av Vangelis) og «So Much Fun».
Dansefest
Og når blåserne forløser singelen «Baby Can’t Stop»! Hoho! Danser du til Michael Jackson, vil denne festen av en inviterende låt flytte beina dine:
baby-cant
Lindstrøm beviser, kanskje også for seg sjøl, at han kan lage låter på under fem minutter men samtidig bevare sin episke sjel. Christabelle er avslappa fokusert – og hun har visst improvisert seg fram til deler av resultatet. Da er det et deilig paradoks at møtet med henne tøyler Lindstrømdiskoen og gjør den mer fengende.
Dermed gir Real Life Is No Cool den smittende følelsen av to lekne sjeler som brynes mot hverandre. En finale i spacedisco-æraen, så langt.
Siri Narverud Moen
