Så står hun der, midt i hovedstadens storstue. Over 200 millioner solgte album senere. Den lille, store divaen. Det er ikke vanvittig å tenke at et relativt stort show står på menyen denne kalde mars-dagen.
Newyorkeren har med rette begeistret r&b-fans i flere tiår, og ikke minst vært en viktig inspirasjonskilde for r&b-vokalister in spe. Mellom bandet, som teller fem stykker, tre backup-sangere og et utall dansere, strutter artisten selvtillit. Som forutsett.
Man forventer, eller nærmere ønsker, at det skal være såpass masse glitter og glorete elementer at øynene får kjørt seg godt på en Mariah Carey-konsert. Forbindelsen mellom en av tidenes mestselgende artister og det glamorøse aspektet er like tight som paljettkjolene – i flertall, ja – Carey smykker seg med i løpet av kvelden.
Hun blir båret inn av dansere som leker seg med Donatello-sticks av tonene til en klubbversjon av “Fantasy”. Det er generelt mye løfting og kurtisering av Carey av atletiske menn i kveld. Er man diva, så er man diva.
Spillelisten tar utgangspunkt i (perle)raden av Carey-hits som strekker seg over tjue år tilbake i tid: “Emotions”, “Touch My Body”, Phil Collins-coverversjonen “Against All Odds (Take A Look At Me Now)” og flott fremføring av “Hero” er blant utvalget.
«Touch My Body»:
Medley-faktoren er sterk, og selv om hun ikke treffer blink med blant annet “My All” og et par halvharry pauseshows med veltrente menn som danser *kremt* sexet, veies det godt opp i løpet av den halvannen timen konserten varer. Selvfølgelig må hun få tid til å skifte antrekk.
Den middelaldrende stjernen, som slo seg opp på nitti-tallet, har et unektelig fabolous vesen og stemmen hennes er vanvittig robust. Ingen tvil om det. Carey “hviler” på sitt viktigste og beste våpen, stemmeprakten. Det er ikke bare håret til stjernen som står rett opp på grunn av vindmaskinene når hun treffer de høye notene. Diva vet hvordan, liksom.
Ali Soufi
