Lil Wayne: Rebirth
[Cash Money/Universal]
Lil Wayne sin bastard av et rockealbum gir lite annet enn en dørgende kjedelig fødselsdepresjon.
“I’m a dopeboy with a guitar”, mener Lil Wayne et par minutter ut i førstesporet ”American Star” og omtrent samtidig blir det pinlig tydelig hvorfor Lil Waynes rockeskive Rebirth har blitt utsatt, utsatt og utsatt. Og hvorfor dopeboys og gitarer ikke bør settes i samme rom. For selv om Wayne har levd rockestjernelivet etter Tha Carter II og III; står igjen som en av 2000-tallets viktigste rappere, og har gjort seg selv til fenomen vel så mye som artist, skjønner han nemlig ingenting av hva rock er.
Rebirth avslører at Lil Waynes kjennskap til sjangeren ser ut til å være hentet fra Kerrang-covere i 1997 og MTV2-videoer med lyden skrudd av. Kompis skjønner lite, eller ingenting av de tingene som gjør en rockelåt til en låt og imiterer i stedet et lydbilde han knapt kan ha hørt på, eller om, for den saks skyld. Rebirth er blitt en oppvisning i hva Lil Wayne tror rock er og skiva er dermed blitt den musikalske ekvivalenten til New Orleans-rapperen sitt klesskap – dyre, trange bukser med nagler, skull-prints i strass og boxfreshe All-Stars Converse.
Hele albumet er musikalsk referanseløst uten så mye som en eneste ordentlig god låtstruktur i bunn. Fra det tette åpningssporet til singelfloppen ”Prom Queen”, via den overproduserte pianorockereren ”Paradice” til Avril Lavigne-møter-produsent-på-speed-sporet ”The Price is Wrong” tar skiva begrepet ”ignorant rap” til et nytt nivå.
”On Fire” funker tålelig. Enkelt og greit fordi det er en klassisk rap-låt med et sample i bunn og noe gitar på toppen, snarere enn et forsøk på en rockelåt. Produsentene Cool&Dre redder sånn sett restene, og på ”Drop The World” leverer Eminem bedre enn på sin egen Relapse og overdøver den delvis jævlige produksjonen. To lyspunkter på tolv spor, der altså. Og ingen av dem er Lil Waynes bedrift. Riktignok skal det sies at man her og der skimter den Lil Wayne som har pulverisert de fleste andre rappere de siste åra, men det er sjeldent, stykkevis og delt.
Det spesielle med Rebirth er dog ikke at den er skikkelig ræva. Det spesielle er at den er så selvhøytidelig og humørløst ræva. Å se Wayne klimpre på en gitar på fantastiske ”Leather So Soft” på Sentrum Scene et par år tilbake hadde i det minste et hysterisk meta-nivå ved seg, all den tid Wayne så ut til å klaske på gitaren med en ”se hva jeg kan slippe unna med, og dere betaler faktisk for dette her”-attitude. Men meta-nivået forsvinner fullstendig på plate, for merkelig nok er skiva i stedet alt annet enn hysterisk festlig – fra cover, til produksjon, tekster og mix er Rebirth i stedet blitt en dørgende kjedelig oppvisning i konsekvensene av å ta seg selv for alvorlig. Det viser seg nemlig at Wayne ikke tror han kan slippe unna med å spille gitar. Han tror han kan spille gitar.
Andreas Øverland
