Filmen starter trått, men etter hvert som vi blir kjent med figurene, skyter historien fart, og blir viktig for oss. Jeg gikk fra å trekke på skuldrene til å bry meg.
Felles skjebne
Filmen består av tre deler. Den første forteller om prostituerte Yeters spesielle avtale med en ensom tyrkisk mann i Hamburg. Den andre om ei tysk jente som møter ei tyrkisk jente på rømmen.
Og den tredje forteller om hvordan de to første historiene knyttes sammen til en felles skjebne.
Realistisk skildret
Slike historier som sys inn i hverandre er ofte basert på helt utrolige tilfeldigheter. Slik er det også i ”Den andre siden”. Oddsene er utrolig små for at det skal gå slik det går, men jeg føler jeg godtar det.
For historiene er så godt fortalt, figurene så godt spilt og miljøene så realistisk skildret. Derfor virker det helt naturlig at den ene tråden møter den andre.
Uventet utvikling
Det er flere gode ansikter foran kamera i denne filmen, som tyrkiske Nurgül Yesilcay og Baki Davrak, men for meg var det gøy å se veteranen Hanna Schygulla som fortvilet mor.
Hun har filmens i utgangspunktet minst sympatiske rolle, men har en uventet utvikling som gleder og overrasker.
Liker slutten
Fatih Akin har skrevet og regissert en film som er sterkt preget av kulturkollisjoner, akkurat som i ”Solino” og ”Mot veggen”. Det handler om øst mot vest, og hvordan møtene setter spor. Men likevel søker vi mot hverandre, fordi det handler om mennesker, ikke kulturer.
Jeg liker ”Den andre siden”. Og jeg liker hvordan filmen slutter. Det handler ikke om hva Fatih Akin viser oss, men om hva han ikke viser oss.
