Det er vanskelig å forestille seg at hjernen bak et av landets beste liveband, Marius Drogsås Hagen bare uker før Urørtfinalen i 2010 sto uten band. For siden konsertdebuten på Samfundet i Trondheim 22. januar for fem år siden har han og bandet bergtatt publikum i Norge, Europa, Usa og Japan i en slags evigvarende tour-de-force.
Bandet åpner ettermiddagskonserten insisterende og stramt, med «Riding My Bicycle (from Federsensgate 5A to Møllerveien 31) – åpningslåta fra andrealbumet Blind As Night. Og i det de glir sømløst over i temposterke «Show Me» ser det ut til at Elverumsbandet nok en gang skal banke frem en euforisk konsertopplevelse.
Og litt overraskende har de fortsatt godt tak på det nå rastløse Slottsfjellpublikummet i det deres mørkeste og hardeste låt til nå, «Blind As Night» buldrer ut av festivalanlegget. Låtas strenge marstakt resonnerer godt i de feststemte festivalgjengerne på tross av dens tunge sinsstemning.
Midtveis i settet derimot er Team Me i ferd med å miste grepet, for selv om de fortsetter med sin inderlige innlevelse – bandets varemerke – faller den stilfalne «Steven» og starten på «Favorite Ghost» i gjennom. Publikum virker ufokuserte og flere står i grupper å prater høylytt. Men fokuset er straks tilbake igjen i det sistnevnte låt går over i sin krakilske instrumentalavsluttning. Og der i fra og ut er konserten som velregissert sesongavslutting hvor gamle låter møter nye, i en fest av klapping, hopping og allsang.
Publikum sang med på uutgitte «June» – en låt med radiopotensiale – som om de har hatt den på spillelisten sin i hele sommer. Og fortell meg gjerne hvilket norsk band som kan avslutte konserten sin med et så spektakulært hat-trick som dette; «Kick & Curse», «With My Hands Covering Both of My Eyes I Am Too Scared to Have A Look at You Now» og «F is For Faker». Om jeg engang får det travelt med å sette sammen et liveband hadde jeg gjort akkurat som Marius, men kalt bandet for Drømmelaget
Tete Lidbom
