De går rett hjem hos blomsterkransekledde festivalgjengere med toteposen danglende fra skulderen, men selv har jeg – og mange blaserte indiehuer med meg – forlengst mistet oversikt og interesse for bandene som utgjør den kritisk overbefolkede sjangeren med sjarmerende, lettsindige og (stort sett) britiske gitarpopband.
Men det er særlig ett band som skiller seg fra røkla: Bombay Bicycle Club. Etter et søvndyssende bidrag til den like bugnende banden med Quiet Is The New Loud-imitatorer, i form av andrealbumet Flaws, tok London-kvartetten en haug inspirerte vendinger med oppfølgeren A Different Kind of Fix. Preget av popeksperimentene på to av utgivelsene til Deerhunter og Animal Collective – henholdsvis Halcyon Digest og mesterlige Merryweather Post Pavillion – hanket de inn Ben Allen, Mannen Bak Spakene under innspillingen av disse platene.
Resultatet var både lekent og fargerikt, to adjektiver det har blitt stadig vanskeligere å plassere på tungen når man har forsøkt å beskrive rekkene med tredjegenerasjons-britpoppere. Den egenhendig produserte oppfølgeren So Long, See You Tomorrow viser at Bombay Bicycle Club fortsatt er på hugget, selv uten hjelp fra velrenommerte krefter utenfra.
Bombay Bicycle Club – «It’s Alright Now»
Faktisk har arrangementene og inspirasjonskildene boblet opp fra enda flere hold: Orientalsk orkestrering – farget av en nylig India-reise – åpner albumet («Overdone»), Disclosures FM-house har satt avtrykk på singelen “Carry Me” og tittelsporet, mens de drømmende gitarene til shoegazepionerene Ride refereres til i ypperlige “Come To”. På papiret ser det kanskje ut som et håpløst sammensurium, men takket være BBCs uimotståelige melodier og ambisjoner om å skape en helhet, står alle de sprikende inntrykkene under ett på fjerdeskiva.
Riktignok må det være lov å påstå at frontmann Jack Steadman har bært med seg litt vel mange suvenirer fra verdens kriker og kroker i ryggsekken når opprinnelig flotte “Feel” pepres med både indisk sekkepipe, arabiske gitarskalaer og reggaetonrytmer.
Til gjengjeld er utmerkede “It’s Alright Now”, med sine oppklipte blåserrekker og marsjtrommer, et erkeeksempel på hvordan man faktisk kan skape klimaktisk stadionpop uten å virke det granne selvopptatt. På samme tid er det vuggende høydepunktet “Home By Now”, hvor rytmeseksjonen sklir inn og ut av fokus, en skamvakker duett som kaster tankene i retning M83s Saturdays = Youth – albumet der franskmennene har vært nærmest å perfeksjonere deres nostalgisvøpte tenåringspop.
Det er en plate som seg hør og bør kan ha vært en viktig ledestjerne for bandet under innspillingen av So Long, See You Tomorrow. Tekstene til Steadman åpner ikke akkurat et stort rom for videre tolkning, men det er ikke så veldig viktig. Mer essensielt er det at de forsterker euforien låtene maner frem. Joda, man kan kanskje ikke være ung og håpefull for alltid, men pokker heller: Ingen kan stoppe oss fra å drømme.
Kim Klev
