Okkervil River: The Stand-Ins
[Secretly Canadian/Tuba]
Gir ikke samme orgastiske sjokk som forgjengeren, men innfrir så det monner.
Det er to vesentlige ting som skiller The Stand-Ins fra 2007s beste album:
1. Den mangler denne:
[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/ROlCPlnCIfo" width="425" height="350" wmode="transparent" /]
2. Den kom ut sist.
For, med samme coverart og til dels tematikk (The Stage Names var egentlig planlagt som et dobbeltalbum), er det uunngåelig at noe av brodden til The Stand-Ins er borte; det man ble bergtatt av på førstnevnte blir man bare betatt av på dette. Allikevel er dette albumet også så forbløffende fullt av monumentale låter og nydelige tekster at Will Sheff sporenstreks bør bli kanonisert som indierockens nye superstjerne (om han da ikke allerede er det).
Den mest bemerkelsesverdige låten her er ”Loast Coastlines”, utvilsomt fordi dette er eneste låten på begge disse nevnte platene der han har med seg eks-bandmedlem Jonathan Meiburg på hovedvokal (nedenfor ses låten med en for anledningen helskjegget AC Newman fra New Pornographers i Meiburgs sted):
[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/_Ge-Cz1xCGU " width="425" height="350" wmode="transparent" /]
Dette er imidlertid ikke den beste på platen, da må vi henimot ”Starry Stairs”; med enkelhet en av Sheffs beste, og alene grunn nok til å beine bort til nærmeste ildsted med en skinnfell og en flaske bourdeaux. Legger man til ”Singer Songwriter”, ”On Tour With Zykos” og ”Pop Lie” er The Stand-Ins nok et ædda-bædda til store deler av indierockens oppkomlinger: Will Sheff er fortsatt bedre enn dere alle.
Jørgen Hegstad
