Hun har gjerne blitt referert til som Donkeyboys x-faktor, Linnea Dale. Og den straks 21 år gamle artisten fra Telemark tilførte unektelig drammensernes nærmest imponerende sterile og radioknadde minste-felles-multiplumspop et sårt tiltrengt skjær av nærvær og menneskelighet.
På egenhånd tar hun naturlig nok større plass enn som ansiktsløs leievokalist, med pianoet og den fyldige, uttryksfulle stemmen som enslige fellesnevnere for alle låtene. Øystein Greni har produsert albumet og bidratt som medkomponist på enkelte av låtene – det høres, både i form av et organisk, nært og effektivt lydbilde og ett og annet bigbangsk refrenghook (”Me And My Friends” i særdeleshet).
Unge, kvinnelige artister skal i utgangspunktet få lov til å platedebutere uten at de sedvanlige referansene kastes etter dem. Det er imidlertid høyst sannsynlig at Joni Mitchell har snurret sine runder over Dales stereoanlegg. Når hun synger ”love is like science project/ love is like a drug” på ”Home”, trekkes tankene uvegerlig mot ”Love” fra det kanadiske låtskriverikonets Wild Things Run Fast (1982). Samme låt skjemmes etterhvert, som enkelte andre partier på platen, av et ordgyteri som først og fremst får meg til å tenke på en yngre og mindre lyrisk bevisst Maria Mena.
Det hele står og faller på låtmaterialet. Dales balansegang mellom melodisk dristighet og solid håndverk utføres med overskudd, og aller best er hun når hun tar sjanser, som på flotte, tidvis lett dissonante ”Children Of The Sun”, elegante «Blue Sky» og den befriende spartanske jazztrio-flørten «The Road». Det er ikke én direkte dårlig låt blant disse ti sporene, men det anonyme åpningssporet «The Forest», døsige «Airport Lullaby» og fjærlette «And Then The Sun Comes Up» er blant melodiene som aldri slår ut i full blomst, tross gjentatte avspillinger.
Lemoyne Street er like fullt en svært lovende debut, som ikke gir noe entydig svar på hvor Linnea Dale går herfra. Med dette har hun uansett lagt et utmerket grunnlag for veien videre.
Marius Asp
