«Jævlig bra til å være fra Drammen!». Ordene tilhører den solbrune blondinen i oppklipte dongerishorts som stod bak meg gjennom hele konserten, og som i likhet med store deler av publikummet foran den største scenen på Slottsfjell så ut til å kose seg stort mens fjorårets norske popeventyr gjorde sitt ytterste for å spre jovialitet utover festivalområdet.
Depeche Mode på helium?
Det er mulig å tenke seg et A-ha uten Morten Harkets fløyelsrøst, Paul Waaktaar-Savoys melodiske følsomhet eller Magne Furuholmens udefinerbare, men nennsomme og åpenbart essensielle kunstnerhånd tappende under det hele. Eller hva med U2 uten The Edge? Depeche Mode på helium? Eller Fleetwood Mac uten kokain, elleville ekteskaplige intriger og dertilhørende, prekært erkjennelsesbehov?
Knar du alle disse kontrafaktiske fantasiene inn i en nett og pastellfarget pakke, nærmer du deg farlig Donkeyboys modus operandi: Bleiknebbet postordrepop som hele veien føles tenkt – og ikke nødvendigvis av hovedpersonene selv – framfor følt.
«Ambitions», bandets eneste virkelig strålende låt, runder som forventet av settet, men fram mot den bys vi på lite annet enn billig publikumsfrieri, flankert av veik vokal og ukarismatisk musisering. Om Donkeyboys florlette Slottsfjell-session har noe å lære oss, må det være at pop og rock må inn i grunnskolepensumet tidligst mulig. Livet er for kort til å surre rundt med tang i tærne når vi kan dykke etter perler.
Anmeldelse: Rox, Slottsfjell: Roxrevyen (5)
Anmeldelse: Juliette Lewis, Slottsfjell: Stjerne uten låter (3)
Anmeldelse: Giggs, Slottsfjell: Bass i dass (1)
Anmeldelse: Bilal, Oslo Live: Stjerne i solnedgang (5)
Anmeldelse: Kent, Oslo Live: Sur nedbør over populære svensker (3)
Anmeldelse: Johnossi, Oslo Live: Sutring i sola (3)
Anmeldelse: Kelis, Slottsfjell: Sur milkshake (2)
Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.
