Det tok en god stund før jeg innså at Tame Impala var studioprosjektet til én fyr, både fordi svært lite på den strålende debuten Innerspeaker tilsa det og fordi Kevin Parker og hans kumpaner var ualminnelig samspilte da jeg så dem på Hove i fjor. Når man går inn i tematikken på Lonerism, er det likevel liten tvil om at dette er én manns demoner som bearbeides, noe som gjør den fullbyrdede kompleksiteten i Tame Impalas låter desto mer imponerende. Men til tross for albumets underliggende ensomhetstematikk, er dette et av de mest inkluderende, åpne og sprakende varme utgivelser på svært lenge.
Vel kan man høre inspirasjoner fra seksti-og syttitallsrock i hans materiale, men samtidig er det en betydelig x-faktor her; det er noe utenomjordisk over måten han angriper og forvalter låtene på. Man får følelsen av at hans sanseregister er større enn oss andres – ihvertfall målt opp mot alle andre unge artister som driver på innenfor samme segment.
Førstesingelen «Elephant» er den eneste gangen jeg kan huske å høre en låt som minner om både Josh Homme og soundtracket til tv-serien «Airwolf» samtidig, og også et godt eksempel på at Dave Fridmann fortsatt kan tilføre et lydbilde noe (historisk har han ødelagt de fleste ting han har vært borti etter Lows The Great Destroyer). Her hører man også hvor mye popmusikk Parker har i seg når han vever inn vanvittige synthlyder blant de buldrende riffene, og dekorer de med små, finurlige detaljer (jeg er spesielt glad i «yeah»-koringen 2:51 uti låten).
Bak denne tilgjengelige singelen finnes det et stort, sinnrikt og uforutsigbart landskap å utforske: Allerede fra åpningssporet «Be Above It» skjønner man at Parker har utvidet paletten voldsomt siden Innerspeaker. Det komplekse har blitt smidigere, det pene vakrere og det rare mer appellerende. Derfor får man intense fargeklatter som «Endors Toi», «Why Won’t They Talk To Me?» og den nærmest perfekte «Feels Like We Only Go Backwards», samt mer langstrakt og sakteflytende materie som «Apocalypse Dreams» og «Nothing That Has Happened So Far Has Been Anything We Could Control».
Man kjenner jo små stikk av å glane inn i private sfærer av og til – det er ingen tvil om at det er en fyr med problemer som bretter ut sine følelser på låter som «Keep On Lying» og «Mind Mischief», men via den sosiale utilpassheten har han begått et album som vil sikre ham en fanskare stor og dedikert nok til at han aldri mer trenger å være alene. Som alle virkelig store verk føles Lonerism både futuristisk, tidløs og bugnende av kreativt overskudd. Jeg tror det er lenge til vi får høre en såpass unik utfoldelse av genialitet igjen.
Jørgen Hegstad
