I september i år er det 35 år siden forrige gang Black Sabbath ga ut en plate med Ozzy Osbourne. Den gang var det Never Say Die, en delvis undervurdert plate i den rikholdige, varierte og i lange perioder magiske Black Sabbath-katalogen.
Vi snakker om et band som leverte til terningkast 6 på sine seks første plater, fra Black Sabbath til og med Sabotage, og på veien skrev sjangerdefinerende låter som «Paranoid», «Iron Man» og «Sabbath Bloody Sabbath», samtidig som de leverte kultlåter som «Spiral Architect», «Children Of The Grave», «Symptom Of The Universe» og «Into The Void». At de på veien skapte heavy metal slik vi kjenner det, og inspirerte de fleste band mellom Metallica og Queens Of The Stone Age er heller ikke å kimse av.
Så når Black Sabbath nå slipper ny låt fra et kommende gjenforeningsalbum (minus trommis Bill Ward, som ikke godtok kontrakten fra Sharon Osbourne), er det mildt sagt en begivenhet. Det er bare å advare/opplyse om lange resonnement og Sabbath-nerding de neste avsnittene, så om du bare vil ha oppsummeringen, kan du scrolle til siste avsnittet.
For det er mange spørsmål som må forsøkes besvares rundt «God Is Dead?» for oss som har vokst opp med dette bandet. Fra det enkle ER DET BRA? til mer detaljerte ting som hva Rick Rubin har gjort med gitarlyden til Tony Iommi, om trommeslager Brad Wilk tilfører noe rageagainstthemachinesk i Sabbath-maskineriet, eller hvem det egentlig er som har skrevet teksten.
Så la oss begynne.
Det første som slår meg – før jeg får hørt selve låten – er lengden på «God Is Dead?». Låten klokker inn på 08:52, det gjør den til en av de aller lengste i Sabbath-med-Ozzy-katalogen. Faktisk er det vel bare «Megalomania» fra Sabotage som med sine drøye 9 minutter ruller lenger enn «God Is Dead?». Band som skrev lange låter i sin storhetstid trenger ikke nødvendigvis fortsette med det i voksen alder, tenk bare hvor altfor lange og repeterende Death Magnetic-låtene var. Det var pinlig åpenbart at Metallica skulle vise frem hvor kompromissløse og progressive de kunne være, selv etter tiår med kokain, kunstsamlinger og oppblåste plater.
Heldigvis er ikke lengden et problem for «God Is Dead?», for de åtte minuttene og femtito sekundene kommer bare som et naturlig resultat av arrangementet. Etter en forsiktig gitarintro, kommer resten av bandet inn, Ozzy synger og messer, refrenget eksploderer ut av høyttalerne, og etter to tredjedeler får vi et uptempo-tema som passer perfekt som avslutning. Avslutningen veksler mellom å referere til «Hole In The Sky»-riffet og leke seg over «Fairies Wear Boots»-verset, mens første riffene minner mer om Heaven & Hell-albumet som Iommi slapp med Dio enn noe av Ozzy-perioden.
«God Is Dead?»:
Og når man lytter gjennom karrieren til Tony Iommi, er den overraskende stabil på riffleveranse, fra tidlig Sabbath via Dio-eraen og oversette The Headless Cross, til soloplatene på 2000-tallet og så kanonplaten med Heaven & Hell. Mannen leverer friskt i 2013 også, og virker å ha minimalt behov for å bevise noe utover å knuse ut feite rff.
Det som derimot sender tankene til tidlig Black Sabbath, er den søkende, undrende og pessimistiske teksten. Black Sabbath forbindes ofte med okkult tematikk i rocken, men fakta er at de var et mye mer filosofisk band enn hva de får kreditt for. Ta bare «After Forever» fra Master Of Reality, hvor Tony Iommi på slutten av drøftende tekst erklærer seg som en gudfryktig og himmelklar kar, eller «Under The Sun» fra Vol. 4, hvor Black Sabbath advarer mot både vold, fred, sort magi og prester, og konluderer med at man bare skal tro på seg selv.
På «God Is Dead?» er dog mye av selvtilliten borte, og Ozzy undrer i sitt stille sinn på om hans mørke og morderiske tanker er et bevis på at Gud er død: «The blood runs free/The rain turns red/Give me the wine you keep the bread/The voices echo in my head/Is God alive or is God dead?». Klassisk Black Sabbath-tekst, sannsynligvis ført i pennen av den alltid like velformulerte bassisten Geezer Butler.
Jeg var både begeistret og bekymret over at Rick Rubin – mannen i kontrollrommet til Slayer, RHCP, ZZ Top, Jay-Z og Mars Volta, blant andre – skulle produsere, siden han hjalp til med og ødelegge Metallica-comebacket Death Magnetic lydmessig med sin sprakende, overkomprimerte drittlyd. Men på «God Is Dead?» gjør Rick Rubin det han kan best: få frem lyden av fire karer i studio og fremhevet særpreget til alle sammen.
Tony Iommis tordnende gitarriff er tørt og stort produsert, Geezer Butlers karakteristiske bass sender tankene tilbake til åpningen på «N.I.B.», og Brad Wilks spiller tungt og stødig, mer slik han gjorde i Audioslave enn Rage Against The Machine. Til sammen låter det som et solid rockeband som står i studio og får maks ut av instrumentene sine, altså ganske så perfekt. Ozzys stemme er filt ned av sprit og narko gjennom flere tiår, men har fremdeles den nasale, eventyraktige klangen han ble så kjent for.
Så til slutt må vi oppsummere med det enkle spørsmålet ER DET BRA? Svaret er like enkelt, nemlig et rungende ja. «God Is Dead?» er en storslagen og drivende tung Black Sabbath-låt, men er også trygg og forutsigbar. Ingen dramatiske overraskelser, passe med referanser til gamle Black Sabbath-låter, og alle involverte gjør det de skal. Gud er kanskje død som en makrell på tallerkenen, men Black Sabbath er så definitivt i live, snart 50 år etter de tok opp instrumentene sammen.
Asbjørn Slettemark
