Få ting er så utmattende som band som ikke vier valgene sine en siste tanke før de ferdigstiller album. Med Take It Personal fremstår norske Philco Fiction som enda et slikt band, der albumet svikter under vekten av bisarre ideer. På debuten Give Us To The Lions åpenbarte trioen seg som lovende låtskrivere, spesielt på grunn av det smått soulaktige og drømmende orgelhøydepunktet «Gone, Rythm Pond». Debutalbumet føltes likevel først og fremst som en uferdig portefølje skisser, der fellestrekkene var få.
På Take It Personal blir Philco Fictions uttrykk vevd sammen med en rød tråd. Med sure og slitne synther og Turid Solbergs hvesende og alveaktige stemme maner trioen frem vintervennlige og eventyraktige lydlandskaper som tatt ut fra barndommen. Iblant føles lydbildet vel påtatt merksnodig, som på sigøynerske «The City». Samtidig er Philco Fictions lydlandskap på sett og vis både egenartet og tiltrekkende når melodiene er sterke nok til å klare å bære arrangementene på sine skuldre. Sett bort fra monotone, men voksende, «Finally» og discoflørtende «Horizon» tilhører det sjeldenhetene at albumkuttene er verdt å huske.
Høydepunktet «The Youth» føles imidlertid som den formfullendte utgaven av Philco Fictions uttrykk, hvor både arrangementer og poplåt spiller perfekt på lag. Med et refreng badet i usannsynlig dansbare trommegrooves og tunge strykerarrangementer låter det ikke ulikt en slags trolsk Lykke Li-låt for anime-avhengige sekstenåringer.
På sitt mest irriterende elendige grenser likevel trioen mot et grusomt mareritt. Slitsomme «I Want You» bugner av en absurd smakløshet, og bandet fremstår plutselig totalt tonedøve. På tross av de rare og Nintendo-aktige, men tiltrekkende, versene, har i tillegg «Time Is A Fly» trolig et av årets desidert mest irriterende refrenger, og låter mer enn noe annet som en tenkt kulturmønstringslåt.
Take It Personal er et album med så mange schizofrene trekk at det er vanskelig å forstå hva Philco Fiction egentlig vil – eller kan. Det virker ærlig talt som jakten etter egenart og lekenhet har gått på bekostning av jakten etter de gode poplåtene. Resultatet er et intetsigende album du umulig vil klandre deg selv for å la forbli uberørt.
Kim Klev
