Det er fascinerende dette med de unge canadiske guttetalentene. Først sikret Justin Bieber seg stjernestatus av å dele sangferdighetene sine på Youtube. For Shawn Mendes handlet det ikke om minutt-lange videoer, men seks sekunder på Vine – og en Justin Bieber-cover. Det har ført til kryssing av milliardgrensa for Spotify-strømminger og milliongrensa for albumsalg.
Det er ikke et fullt Telenor Arena som møter Mendes på hans andre norgesbesøk. Overraskende er det en sittekonsert der tilsynelatende kun halve arenaen er tatt i bruk. Stusselig, men det kan ha noe med de absurde prisnivåene å gjøre.
Nuvel.
Lyset slukker, og lyden av radioinnslag formidler hvor ung og fremgangsrik han er setter stemninga. Den skal det ikke stå på, tomme seter til tross. Tusener av unge jenters hyling gjør ikke godt for ørene. Mendes starter like gjerne med toppvaren – Illuminate-åpneren «There’s Nothing Holding Me Back», som nærmest høres ut som den spilles fra plate. Responsen er alt annet enn dårlig.
Mobilkameraene holdes høyt, og hvert ord med tenåringstristesse han forkynner ropes tilbake fra publikum. 2010-tallets inkarnasjon av konsertlighteren tennes arenaen rundt, og frelsen er nok allerede nær hos mange på påfølgende «The Weight» og «A Little Too Much».
Jevnt og trutt durer han gjennom setlisten, inkludert «Bad Reputation» som etterhvert grenser til mild rock, og en medley med låter fra Handwritten der han også sniker inn noen pregløse strofer fra Jackson 5s «ABC». Men det er først på «Stitches» det smeller til igjen. Selv da opptrer han egentlig ikke på en måte som velter oss av stolen.
Med sin relativt ydmyke produksjon leverer Mendes admirabelt. Han treffer publikum med klokkeklar guttesang, og et band som gjør jobben – ikke mer. Hans sterkeste kort? Det er sjarmen. Han griper øyeblikk hvor han forteller om «de viktigste låtene han har skrevet» og evner å trollbinde publikumsmassen tvert. Sammenlignet med sin landsfelle Bieber virker Mendes som en svigermors drøm. Terskelen for publikumsfrierier er lav.
Men plutselig splittes det som blir et forvirret og desperat publikum. Konsert blir til maraton når han flytter seg til en ny scene ved tribunene og alle rømmer fra stolene sine for å få bedre sikt, kun for å overvære en bunke trøttende sololåter. Gleden burde derfor være betraktelig større når han beveger seg tilbake til hovedscenen og framfører henholdsvis «No Promise», «Understand» og «Don’t Be A Fool», men det er fremdeles tungt å vedlikeholde oppmerksomheten.
For et så dedikert publikum er det merkverdig at det er først når «Mercy» dundrer i gang at selv de sittende spretter opp, og det virkelig føles som alle vil være med – også med «Never Be Alone» og avslutningsvis «Treat You Better». Litt for lite og litt for sent. Refleksen til å fortelle at det var en fantastisk kveld slår inn, men det virker ikke akkurat genuint da han forter seg av scenen med et lite vink når det hele er over.
Mendes tok med seg ferten av superstjerne til Norge, men det ekstraordinære og de minneverdige øyeblikkene ble ikke med. Men det er ikke utenkelig at jeg er én av få i Bærums storstue som ikke går ut i kvelden med et hjerte som brister av glede og kjærlige emosjoner for denne kanadieren. Så var det vel heller ikke min affeksjon Shawn prøvde å vinne.
