Jeg vet ærlig talt ikke om Gaspar Noés film Irreversibel er god eller dårlig.
På overflaten er den en enkel, kald, kynisk og brutal historie om hevn.
Velger du å sette i gang ditt eget tankeapparat finner du spor av kritikk mot et stadig mer kaldt, kynisk og brutalt samfunn. Men det spørs om ikke Noés ekstreme virkemidler drukner budskapet.
Brutal
Helt fra starten gir filmen klar melding om at den skal ta rotta på deg. Du skal kvalmes, sjokkeres, tynes og ubehages i det ytterste før du kan snuble fortumlet ut av kinosalen. Noés kamera rister, svaier og snurrer rundt i alle retninger med grumsete og mørke bilder.
Jeg hadde hørt om en usedvanlig stygg voldsscene og en lang, grusom voldtekt på forhånd og hadde stålsatt meg.
Likevel er det vanskelig og ikke bli brakt ut av balanse av bildene som nærmest voldtar øynene dine.
Filmen fortelles baklengs. Den starter med to menn som blir ført ut av en homseklubb, den ene på båre, den andre i håndjern.
Så viser filmen foranledningen til dette og rykker så stadig tilbake i tid, akkurat som i Memento.
Sterk kost
Vi skjønner at de to karene, Marcus og Pierre, er på hevntokt etter noe grusomt som har skjedd en som har stått dem nær, nemlig Alex, som blir brutalt voldtatt. Til slutt viser filmen hvordan Marcus og Alex lever et lykkelig ekteskap før den skjebnesvangre kvelden vi allerede har vært vitne til. Moralen: Lykken er skjør.
Irreversible holdt på nysgjerrigheten min til det siste. Ved å vise brutalitetene først og forspillet etterpå skapes det en foruroligende atmosfære, for vi vet hva som skal komme.
Dessuten unngår Gaspar Noé å virke spekulativ, slik oppfatningen sannsynligvis ville vært om filmens historie hadde utspilt seg i kronologisk rekkefølge.
Irreversibel er sterk kost som fort kan gjøre deg ganske motløs. Ikke se filmen på en allerede dårlig dag.
