I The Day After Tomorrow hjelper det ikke hvor godt kledd man er, denne filmen er en herlig katastrofe som gir deg frysninger i sine beste øyeblikk.
Alle som liker gode effekter og ikke altfor dyp handling har to gode og kalkulerte underholdningstimer i vente.
Handlinga går ganske enkelt ut på at en ny istid er på vei i ekspressfart og alle på den nordlige halvkule må rømme sørover.
Selvsagt har kun en mann forutsett det som skjer, nemlig klimaforskeren Jack Hall (Dennis Quaid). Når helvete bryter løs, begir han seg av gårde fra Washington til New York for å redde sin sønn Sam (Jake Gyllenhaal), som sitter værfast i et bibliotek på Manhattan.
Overdrevent usannsynlig
Filmen er selvsagt overdrevent usannsynlig. Klimaendringene som oppstår, skjer så ekstremt raskt at Gislefoss vil rive seg i håret.
Men hvem bryr seg egentlig om det? Kanskje klimaforskere og flisespikkere. Jeg kom for å oppleve en drivende god katastrofe og jammen var det nettopp det jeg fikk. Vann, vind, snø og is oppfører seg fryktelig slemt og det ser og høres fantastisk ut i kinosalen. Dette er profesjonelt spetakkel og jeg rives fort med av sånt!
Regissør og manusforfatter Roland Emmerich minner egentlig mye om en annen regissør, nemlig Michael Bay (Armageddon, Pearl Harbor). Begge er konger på effektscener, men kløner når de forsøker seg på dialog og handling mellom mennesker.
I The day after tomorrow virker ingen spesielt merket av at hele vår sivilisasjon ramler sammen. Man har tid til humor, ironi og forelskelse, men ikke depresjon og motløshet. Det menneskelige aspektet i stormen tilføres først og fremst av Dennis Quaid og Jake Gyllenhaal som far og sønn. Spesielt Quaid er en stødig ringrev med troverdighet, selv i en søkt setting.
Litt flau, veldig morsom
Akkurat som i Independence Day forsøker Roland Emmerich å spinne et nett av forskjellige historier på kryss og tvers av USA. Europa blir så vidt nevnt. Her føler jeg at mange av trådene er brutalt klippet for å få ned spilletiden.
DVD-versjonen blir sikkert lenger. Så spørs det om filmen vinner noe på det, fordi mange av sidehistoriene er litt teite. For eksempel er Jacks kone og Sams mamma sykepleier som nekter å la seg evakuere for å ta seg av en kreftsyk lite gutt med blank isse og englefjes. Her tenner klisjepolitiet på alle plugger!
Jeg ser også at historien mangler litt action, spesielt mot slutten. Dette forsøker Emmerich å bøte på med noen konstruerte spenningssituasjoner som egentlig ikke har noe med hovedhistorien å gjøre. Men vet du hva? Til tross for en del innvendinger, orker jeg ikke være surpompa slaktekritiker, fordi The Day After Tomorrow leverer godene på værfronten skummelt godt. En perfekt film er det ikke.
Den er litt flau når den er dårlig, men veldig morsom når den er god, noe den er ganske ofte!
