Hotel Rwanda viser oss menneskeheten på sitt beste og absolutt verste. Folkemordet på en million mennesker i Rwanda i 1994 er bakteppe for en historie om brennende hat, intens desperasjon og menneskers jernvilje til å overleve.
Heldigvis boltrer ikke filmen seg i machetedrap, men fokuserer på de menneskelige sidene av den grusomme tragedien.
Det har blitt en tankevekkende film for alle i den vestlige verden, som lot hutuer slakte tutsier i fred.
Samfunn i oppløsning
Filmen forteller den sanne historien om hotellmanageren Paul Rusesabagina (Don Cheadle), som fortvilet forsøker å opprettholde hotellets standard mens samfunnet rundt er i oppløsning.
Han er hutu, men kona og mange av deres venner er tutsier. Hotellet er overvåket av FN og blir overfylt av tutsier som søker tilflukt.
Men hutu-opprørerne blir stadig mer aggressive, og Rusesabagina må ta i bruk mange av sine mektige kontakter for å holde dem unna.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Vissheten om at dette virkelig har skjedd gjør historien enda mer utrolig. Men også troverdig. Det må ha vært fryktelig å se samfunnet implodere på denne måten, med så forferdelige konsekvenser.
Vi kan lese den vantro frykten i ansiktene til de glimrende skuespillerne som gjenskaper historien 11 år etter. De gir oss ettertrykkelig beskjed om at det var virkelige mennesker som sto midt oppi krisen.
Don Cheadle og Sophie Okonedo spiller herr og fru Rusesabagina til den store gullmedaljen og hver sin Oscar-nominasjon.
Sterk film
Regissør Terry George og hans team har gjort en svært god jobb i å gjenskape Rwanda anno 1994. Jeg var selvsagt ikke der og aner egentlig ikke hvordan det var, men jeg lar jeg gjerne overbevise om at det var akkurat slik denne historien forteller.
Man sier at man ikke må glemme, ellers vil det skje igjen. Det er litt naivt å si det, for man vil glemme og det vil skje igjen. Garantert.
Men kanskje kan Hotel Rwanda bidra til at det tar litt lenger tid før vi glemmer. Dette er en sterk film som du må se. Men ta med deg noen du kan snakke med etterpå!
