Jeg har kanskje ikke sett en modigere debut i norsk film enn den regissør Joachim Trier presterer med filmen ”Reprise”.
Han forteller en fengslende historie med et poetisk filmspråk som overrasker, underholder og berører meg emosjonelt.
Det hjelper også at han bruker et knippe unge og (tilsynelatende) uerfarne skuespillere som holder et uforskammet høyt nivå. De er med på å gjøre ”Reprise” til en av høstens mest spennende filmer.
Utfordrende
Filmen forteller om en vennegjeng i oppløsning. Prosessen trigges av Philips mentale sammenbrudd, som igjen trigges av utgivelsen av hans første bok og stormforelskelsen i Kari.
Tilbake står kompis Erik som også forsøker å få en bok antatt, mens han stadig forsøker å unngå kjæresten. Og når Philip kommer ut fra psykiatrisk avdeling, er ingenting som før.
”Reprise” hopper i tiden og mellom drøm og virkelighet. Det kan være vanskelig å se skillene. Men nettopp det gjør filmen interessant, engasjerende og utfordrende.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Også i det virkelige liv er det av og til vanskelig å skille mellom opplevd og fantasert virkelighet i ettertid. Trier og co leker med filmgrepene og skaper en stilsikker opplevelse som føles ny og frisk, til tross for at det ikke er direkte nyskapende.
Et friskt pust
Skuespillerne er også et friskt pust. Det er ingenting i veien med norsk films store stjerner, men det er imponerende å se forholdsvis nye ansikter som Espen Klouman Høiner, Anders Danielsen Lie og Victoria Winge leke seg gjennom vanskelige scener.
De har knapt spilt foran kamera før, men virker som garvede veteraner i Joachim Triers regi. Og birollene krydrer filmen med gjenkjennelige typer vi husker godt fra våre egne gjenger.
”Reprise” har kvernet rundt i hodet mitt i flere dager. Det forteller meg at den er god. Men jeg må se den flere ganger for å få fullt utbytte av handlingen, stemningen og fortellerteknikken.
Og det tåler filmen så absolutt. ”Reprise” er en av de beste jeg har sett i år! Regissør Joachim Trier bør snarest få midler til å lage mer film.
