De unge skuespillerne makter nok ikke å bære den store historien på sine skuldre, samme hvor flink Petter Næss er som regissør.
Dessuten minner den så altfor mye om langt bedre ”Zozo” av Josef Fares, som også handlet om en krigsrammet gutts flukt til Sverige. ”Hoppet” blekner i forhold.
Strandet i Stockholm
Foreldrene til Azad og Tigris sender dem til Frankfurt via Stockholm, men blir lurt av en menneskesmugler ved mellomlandingen, og står plutselig uten billetter videre. De lyver seg inn i landet ved hjelp av en annen kurdisk familie, og blir tildelt bolig.
Brødrene kommer ikke overens med sin nye familie, og ser etter en utvei. Azad er fan av Kajsa Bergqvist, og oppdager at høydehopping kan bli deres billett til onkelen i Frankfurt.
Godkjent innsats
Både Azad og Tigris spilles av unge kurdiske gutter uten noen tidligere erfaring. De gjør en godkjent innsats, men det skinner jo igjennom at vi ikke har med drevne skuespillere å gjøre.
Det er kanskje ikke til å unngå. Ali Ali, som spiller Azad, har den største rollen, og gjør det godt, selv om vanskelige sekvenser takles litt lettvint.
Kjente grep
Vi kjenner igjen noen Petter Næss-grep. Peter Stormare spiller den litt rare, men kloke birollen, akkurat som i ”Tatt av kvinnen”. Og pølseboden fra ”Elsk meg i morgen” er også med.
Marius Johansen Hansen er dyktig bak kamera, og sammen skaper de noen fine scener, spesielt klimakshoppet er imponerende filmet. Men spesialeffektene i filmens åpningssekvens virker veldig billige. Bomber fra fly ser ut som litt store kinaputter.
En lettvekter
Til syvende og sist føles ”Hoppet” som en lettvekter. Kanskje funker det bedre for unger, som filmen er rettet mot. Men den tar litt for lett på skildringen av barn som får tilværelsen revet opp.
Jeg hadde ønsket meg mer poesi i bildene filmen viser oss. Og sterkere følelser i historien den forteller.