Konseptet bak ”Cloverfield” virker kanskje verken originalt eller spennende i utgangspunktet, men filmen kaster oss inn i et hesblesende mareritt med ekstrem høy intensitet og en ubehagelig følelse av å være der det skjer.
”Cloverfield” er briljant regissert av Matt Reeves og er en herlig virkelighetsflukt!
Panikken bryter løs
Det starter med en avskjedsfest for Rob, som dokumenteres på video av kompisen Hud. Det er disse opptakene vi ser. Festen blir avbrutt når hodet til Frihetsgudinnen havner i gata utenfor og de ser store eksplosjoner og skyskrapere som raser.
Panikken bryter løs, og mens soldater rykker inn for å forsvare New York, må Rob, Hud og et knippe venner forsøke å redde Robs store kjærlighet, som sitter fast i leiligheten sin.
Fantastisk tilstedeværelse
Alt filmes med håndholdt kamera, og det er en viss mulighet for at du kan føle deg litt sjøsyk underveis, akkurat som i ”The Blair Witch Project”. Men heldigvis er Hud en ganske observant kameramann, og får med seg det viktigste, uten at det virker planlagt eller kalkulert.
”Cloverfield” har kopiert dataspillenes førstepersonsopplevelse, og effekten er veldig god, for jeg føler det som om det er jeg selv som filmer begivenhetene. Det gir en fantastisk tilstedeværelse som jeg bare har opplevd i noen skikkelig gode dataspill.
Knakende godt
Midt i denne skrekkhistorien greier filmen å sy inn en troverdig kjærlighetshistorie, som gjør at vi forstår Robs motivasjon til å kjempe seg inn i byen alle andre rømmer ut av. Måten dette er gjort på er like genial som den er enkel.
Men hovedfokus ligger på den paniske flukten gjennom Manhattan som er i ferd med å bli rasert. Det er knakende godt gjennomført og antallet ”oh, shit”-sekvenser i ”Cloverfield” er herlig høyt!
OH, SHIT!!!
