Det er store spørsmål som stilles i Erik Poppes nye film, ”deUSYNLIGE” – så store at det kan tenkes det blir i overkant tungt for enkelte å ta stilling til dem. Kan man tilgi noen som har forvoldt et barns død? Det har blitt en sterk filmopplevelse som vil sitte i deg en god stund etterpå. Poppe viser at han stadig vokser som filmskaper, og jeg konstaterer også at manusforfatter Harald Rosenløw Eeg fremdeles kan skrive interessante figurer. ”deUSYNLIGE” traff meg kanskje ikke like hardt i mellomgulvet som ”Hawaii, Oslo” gjorde, men den er absolutt i nærheten av samme storhet.
Jan Thomas (Pål Sverre Valheim Hagen) slipper ut av fengsel etter 8 års soning for å ha forårsaket et barns død. Han får seg jobb som organist i en kirke, der han blir godt kjent med presten Anna (Ellen Dorrit Pedersen) og hennes sønn. Men så blir han sett, hørt og gjenkjent av Agnes (Trine Dyrholm), mor til Isak, det døde barnet. Hun forstår ikke hvordan en mann som har påført henne så mye smerte kan spille så vidunderlig. Hun forstår heller ikke at han kan betros til å passe prestens barn. En konfrontasjon er i gjære.
Preget av dyp sorg
Det er besynderlig å følge Jan Thomas ut av fengselet. Vi forstår ikke umiddelbart at han kan være kriminell. Han virker jo så stille, så ufarlig og rolig. Vi skjønner ikke helt hva han skal ha gjort. Filmen venter klokelig med å gi oss svar på alle spørsmål, og gir oss drypp underveis i den egentlige historien i form av tilbakeblikk. Tidshoppene er velplasserte og gir historien nye løft, så den holder seg frisk og interessant. Det tar en stund før vi får introdusert Agnes, men da har vi allerede enset hennes nærvær en stund.
Pål Sverre Valheim Hagen er et nytt og svært interessant bekjentskap på film. Han underspiller rollen som Jan Thomas. Av og til kunne jeg ønske at han gjorde det lettere for oss å føle for ham. Men kanskje virker det enda sterkere at han er så stakkarslig, forsiktig og ydmyk. Når filmen er over forstår vi det bedre, også. Trine Dyrholm er også veldig god som Agnes. Bak hennes glade ansikt aner vi den dype sorgen som hun er preget av, og som aldri forsvinner. Vi forstår hvorfor hun ikke er i stand til å ignorere at Jan Thomas er ute i det fri igjen, og vi kan til en viss grad forstå hennes handlinger.
”deUSYNLIGE” er ikke et publikumsfrieri, med det finnes garantert et marked for den. Det finnes mange som liker å møte litt motstand på kino. De som ser den får en sterk historie om skyld og tilgivelse, med troverdige figurer og sannsynlige problemstillinger. Skuespillet er godt, John Christian Rosenlunds foto er som vanlig førsteklasses og Erik Poppe virker full av selvtillit som regissør. Det er ”bare” hans tredje spillefilm, men ”deUSYNLIGE” fremstår som en intelligent, gjennomtenkt og helstøpt film fra en veteran!
