Fire fanger som skal lage teater dokumenteres i ”Prøvetid”. Det er en interessant film om mennesker uten selvtillit og fotfeste i livet, men som i det minste prøver å oppnå noe.
Det er en blandet opplevelse å følge dem i forsøket. Det er både trist, tragisk, morsomt og oppløftende på samme tid. Filmen fanger inn håpløsheten hos de involverte, både de som forsøker å få utviklet stykket, og de som forsøker å hjelpe dem på veien.
Sterke problemer
Stedet er Vardeteateret i Oslo, som har et spesielt rehabiliteringsprosjekt, der eksfanger samles for å lage et teaterstykke i fellesskap. ”Prøvetid” fokuserer på fire av dem, som har vært involvert i vold, ran, narkotika eller en kombinasjon av disse.
Nå forsøker de å dra nytte av sine erfaringer og fortelle om det i teaterform. Men problemene er fremdeles sterke, og det skal vise seg å bli en enorm utfordring å holde prosjektet i gang.
Rå autensitet
Flere av dem vi møter er dønn ærlige overfor seg selv, hverandre og kamera, altså oss. Det skaper en rå autensitet over filmen som gjør at vi stoler på alt vi blir fortalt. Kameraet filmer uforstyrret i alle situasjoner, og ingen ser ut til å bry seg om å ha et og annet utbrudd og sammenbrudd med ei linse i rommet.
Jeg setter pris på dokumentarfilmer som forteller alt, og ikke legger skjul på noe. Nå vet jeg ikke om dette faktisk er tilfelle her, men det føles slik. Og det betyr at regissør Thor Bekkavik og fotograf Nils Petter Devold Midtun har gjort jobbene sine bra!
Vanvittig utfordrende
”Prøvetid” viser hvor vanvittig utfordrende det er å hjelpe kriminelle og narkomane inn i samfunnet. Det er lett å tenke at det faktisk er umulig, også når du ser denne filmen. Vi ser at det kan gå an, men det krever enorme ressurser og sterke personer i styringen.
Jeg føler med Jo Skjønberg, som prisverdig nok forsøker å gjøre noe positivt for disse menneskene. Men som filmen med all tydelighet viser; det virker å være like enkelt som å stoppe et tonn klinkekuler i utforbakke.