Fire fanger som skal lage teater dokumenteres i ”Prøvetid”. Det er en interessant film om mennesker uten selvtillit og fotfeste i livet, men som i det minste prøver å oppnå noe.

Det er en blandet opplevelse å følge dem i forsøket. Det er både trist, tragisk, morsomt og oppløftende på samme tid. Filmen fanger inn håpløsheten hos de involverte, både de som forsøker å få utviklet stykket, og de som forsøker å hjelpe dem på veien.

Se filmanmeldelsen her!

Sterke problemer

Stedet er Vardeteateret i Oslo, som har et spesielt rehabiliteringsprosjekt, der eksfanger samles for å lage et teaterstykke i fellesskap. ”Prøvetid” fokuserer på fire av dem, som har vært involvert i vold, ran, narkotika eller en kombinasjon av disse.

Nå forsøker de å dra nytte av sine erfaringer og fortelle om det i teaterform. Men problemene er fremdeles sterke, og det skal vise seg å bli en enorm utfordring å holde prosjektet i gang.

Rå autensitet

Flere av dem vi møter er dønn ærlige overfor seg selv, hverandre og kamera, altså oss. Det skaper en rå autensitet over filmen som gjør at vi stoler på alt vi blir fortalt. Kameraet filmer uforstyrret i alle situasjoner, og ingen ser ut til å bry seg om å ha et og annet utbrudd og sammenbrudd med ei linse i rommet.

Jeg setter pris på dokumentarfilmer som forteller alt, og ikke legger skjul på noe. Nå vet jeg ikke om dette faktisk er tilfelle her, men det føles slik. Og det betyr at regissør Thor Bekkavik og fotograf Nils Petter Devold Midtun har gjort jobbene sine bra!

Vanvittig utfordrende

”Prøvetid” viser hvor vanvittig utfordrende det er å hjelpe kriminelle og narkomane inn i samfunnet. Det er lett å tenke at det faktisk er umulig, også når du ser denne filmen. Vi ser at det kan gå an, men det krever enorme ressurser og sterke personer i styringen.

Jeg føler med Jo Skjønberg, som prisverdig nok forsøker å gjøre noe positivt for disse menneskene. Men som filmen med all tydelighet viser; det virker å være like enkelt som å stoppe et tonn klinkekuler i utforbakke.

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.