Historien om en av Norges største krigshelter er som skapt for en spillefilm, så det er merkelig at dette ikke er gjort før. Men nå er ”Max Manus” endelig her, og resultatet er så godt som vi hadde lov til å håpe det skulle bli!
Regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning har laget en film som overbeviser stort, med tilfredsstillende mengder av både spenning og drama.
Se filmanmeldelsen her!
Det er mange små og store hendelser som skal fortelles i løpet av knappe to timer, men helheten imponerer, og er både en god historieleksjon og medrivende underholdning!
Profesjonelle sabotører
Handlingen starter i 1940, og vi ser hvordan et knippe unge menn samles i Oslo for å gjøre motstand mot den tyske okkupasjonsmakten, deriblant Max Manus (Aksel Hennie) og Gregers Gram (Nicolai Cleve Broch).
Vi blir med i deres innledende famlende forsøk på å yte motstand, deretter på militærtrening i Skottland, før mer profesjonelle sabotasjeaksjoner settes i verk.
Samtidig møter Manus den vakre motstandskvinnen Tikken Lindebrække (Agnes Kittelsen), og han får erfare at kampen mot nazistene har en fryktelig pris.
Overraskende underholdende
”Max Manus” har blitt overraskende underholdende. Dette er ingen traurig krigstragedie, men en fartsfylt og engasjerende historie om unge menneskers mot og offer.
Aksel Hennie er et sedvanlig høydepunkt i hovedrollen, der han må formidle både dumdristig heroisme, tynnslitte nerver og det problematiske forholdet til den gifte Tikken.
Filmen dveler lite ved hendelsene, og jeg kunne ønsket at den tok seg litt bedre tid. Jeg hadde tålt en lengre spilletid. Men historien fortelles i alle fall i et publikumsvennlig tempo, som gjør at ingen vil rekke å kjede seg ett sekund.
Sterke nervepåkjenninger
Jeg kjenner deler av historien om Max Manus, men filmen, skrevet av Thomas Nordseth-Tiller, forteller meg mer om hvem han var og hva som drev ham. Den skildrer også hvor mye mange ofret i kampen mot tyskerne. Manus risikerte livet ved flere anledninger og så venner bli drept.
Han startet krigen som avholdsmann, men sluttet som dranker. Vi ser hvordan nervepåkjenningen setter sterke spor i ham og hans kamerater. Selv ikke ved frigjøringen greier Manus å feire. Dette er fint skildret i filmen, selv om personfokuset ofte må vike for nye spenningssekvenser.
Imponerende skala
”Max Manus” er flott fotografert, har gode kostymer, kulisser og en dyktig gjennomført tidskoloritt. Filmens skala er en bragd, noe produsentene John M. Jacobsen og Sveinung Golimo må få et skulderklapp for.
Mest imponert ble jeg av scener fra Oslos havneområde, som ganske sikkert er gjort mulig med digitale effekter. Legg også merke til det komplekse lydbildet og filmmusikken, komponert av Trond Bjerknæs, som er med på å skape inntrykk av en enda større produksjon enn det i realiteten er.
Alt dette gjør ”Max Manus” til en film som enhver krigsveteran ville vært stolt av. Den er også absolutt verdt å se for alle oss andre!
