“The Boy in the Striped Pyjamas” er et velment drama om et uskyldig barns møte med krigens alvor. Dette er et alvorstynget blikk på hvordan en liten gutts barneverden blir knust av stygge realiteter.
Den har flere gode kvaliteter, og en skummel vri mot slutten, men inneholder også en avgjørende scene der timingen er for god til å være sann. Det skal ikke mer til enn én dårlig scene for å velte en god film, og det er dessverre det som har skjedd her.
Flytter til kontentrasjonsleir
Lille Bruno (Asa Butterfield) flytter fra Berlin til landet med sine foreldre og storesøsteren. Pappa (David Thewlis) er soldat i den tyske hæren, og det er åpenbart for oss at han er den nye kommandanten for en konsentrasjonsleir.
Men Bruno er bare åtte år og uvitende om det som skjer rundt ham. Han tror de bor i nærheten av en bondegård der arbeiderne går i pyjamas. Ved gjerdet møter han så en liten gutt, Shmuel (Jack Scanlon), som blir Brunos nye venn.
Spennende konflikter
Dette er i utgangspunktet et interessant drama. Jeg har aldri sett en film om en konsentrasjonsleirkommandants sønn før. Dette originale utgangspunktet gir oss noen spennende konfliktsituasjoner innad i familien, hvor ingen andre enn far er fullt klar over hva som egentlig foregår på den såkalte arbeidsleiren i nærheten.
Men fordi historien fortelles fra et barns synsvinkel, får vi ikke de store diskusjonene om rett og galt, annet i smådrypp.
Krevende roller koster
Jeg har et problem med filmens unge skuespillere. Det må jo ha vært fryktelig vanskelig for regissør Mark Herma å finne to 8-åringer som kan spille slike krevende roller på en troverdig måte, og jeg mener at disse to ikke er i stand til å formidle veien ut av uskyldens tid.
De har mye dialog å fremføre, og mye av filmens troverdighet står og faller på deres innsats. Det er et høyt spill, som ikke ga full avkastning denne gangen. Kanskje burde mer vært fortalt gjennom bilder, i stedet for dialog?
De beste intensjoner, ikke prestasjoner
“The Boy in the Striped Pyjamas” har en avgjørende sekvens som jeg heller ikke får meg til å tro på. Timingen er rett og slett for fantastisk til at jeg lar meg overbevise.
Avslutningen avhenger rett og slett av et sammentreff som er hardt å svelge, og har derfor ikke den emosjonelle slagkraften som jeg tror er tiltenkt. Derfor er jeg litt lunken til “The Boy in the Striped Pyjamas”, en film med de beste intensjoner, men ikke de beste prestasjoner.
