”My Bloody Valentine 3D” er en genial nyinnspilling av den kanadiske originalen fra 1981! Dette er mørkt, morsomt og ekstremt underholdende!
Jeg har alltid vært svak for slasherfilmer av den gamle skolen. De som ble skapt for å tilfredsstille vårt morbide behov for blodig underholdning, som for eksempel ”Halloween”, ”Fredag den 13.” og ”A Nightmare on Elm Street”.
Mange av disse har vært, eller skal bli, gjenstand for unødvendige nyinnspillinger. ”My bloody valentine 3D” er heldigvis et hederlig unntak. Blodet spruter, lemmene flyr, og jeg jubler!
En serie brutale mord
Tom (Jensen Ackles) kommer tilbake til gruvebyen Harmony, 10 år etter at han og gamlekjæresten Sarah (Jamie King) ble vitner til en rekke drap begått av den gale gruvearbeideren Harry Warden.
Men så skjer en ny serie brutale mord, både i og utenfor byens gruveganger, og Tom er overbevist om at Harry Warden er tilbake. Men ikke alle er enige, blant annet Sarahs ektemann, sheriffen Alex (Kerr Smith).
Innfrir med gørr og blod
Dette er egentlig ikke så mye en modernisert utgave av en gammel film, som det er en hyllest til gamlemåten å lage slasherfilm på. Det brukes helt sikkert digitale effekter både her og der, men du ser det ikke. Det meste virker fryktinngytende ekte, selv når den åpenbart digitale blodspruten står til værs, noe den gjør ofte!
”My Bloody Valentine 3D” innfrir virkelig på gørr og blod-fronten, med flere oppfinnsomme drapsscener, der morderen bruker en diger gruvehakke med grusomme følger. Skal det være, så skal det være!
Action uten stopp
Regissør Patrick Lussier er en ringrev i skrekksjangeren etter å ha redigert flere filmer for Wes Craven, blant annet Skrik-trilogien. Det er åpenbart at han kan alle triksene, og bruker dem på en forbilledlig måte.
Selv om jeg ikke vil kalle filmen direkte skummel, så er den i alle fall ubehagelig, men samtidig veldig underholdende. Lussier gir oss action uten stopp, og det er absolutt ingen dødpunkter å lide seg igjennom før neste blodige høydepunkt!
Tøffe 3D-effekter
”My Bloody Valentine 3D” er altså en 3D-film, og det benytter den seg av til fulle. Vanligvis liker jeg ikke filmer som kaster ting mot oss for å skryte av 3D-effekten, men her er det jo hele vitsen! Dette er jo exploitation!
Resultatet er flere uforglemmelige sekvenser som bidrar til å gjøre ”My Bloody Valentine 3D” til en av 2000-tallets beste skrekkfilmer!
