Michael Moore bryner seg på selve grunnsteinen i det moderne samfunnet, nemlig kapitalismen.
Og det kommer ikke som noen overraskelse at han har noen velvalgte innvendinger. Denne meningsytringen av en film makter å underholde med et tørt tema, og det er lett å stille seg på Moores side når han belyser kapitalismens stygge aspekter. Samtidig er det viktig og ikke ta alt han sier for god fisk.
Pengemakta rår
”Capitalism: a love story” forteller hvordan pengemakta rår, og hvordan vanlige amerikanere lider. Mange mister hjemmene sine når stigende lånerente og synkende boligverdier gjør dem ute av stand til å betjene sine lån.
Samtidig forteller Moore hvordan rikfolka på Wall Street urettmessig skor seg på finanskrisen på skattebetalernes bekostning. Mange av disse opplysningene er kjente fra før, men virker absolutt mye verre når Moore forteller dem på film.
Mindre Moore, takk!
Filmen benytter seg av mange arkivklipp som redigeres sammen for å formidle budskapet. Moore er selvsagt både fortellerstemme og tilstedeværende foran kamera, og jeg skulle av og til ønske at han brukte seg selv mindre.
Fortellerstemmen kan virke litt for ironiserende, og han bruker et selvgodt tonefall som han kunne moderert. Foran kamera bruker Moore forvirrede vaktmenn på gateplan for å illustrere store selskapers uangripelighet. Det er litt teit. Vi forstår hvor han vil uansett.
En anelse hyklerisk?
Men det er vanskelig å være uenig med Moore når han beskriver hvordan de rikeste skor seg på vanlige folk, og hvordan Det Hvite Hus er i lomma på Wall Street. Han forteller det på en måte som er morsom og nedslående på samme tid.
Men jeg får en uggen følelse av at Moore er en anelse hyklerisk. Han er selv avhengig av kapitalismen for å kunne lage sine filmer, og han har selv blitt styrtrik på dem. Det sier han ingenting om!
En fin påminnelse
Vi har ikke akkurat amerikanske tilstander i Norge. Vi bor tross alt i et mer gjennomsiktig samfunn. Men ”Capitalism: a love story” kan være en fin påminnelse – og advarsel – om at penger ikke er alt. Penger er ikke synonymt med lykke, selv om man av og til kan få inntrykk av det gjennom profilerte rikfolk.
Derfor er dette en fin filmopplevelse, selv om du sannsynligvis ikke får sett den i selskap med Røkke, Hagen, Stordalen og Sveås.
