Det er kanskje greit at det er over nå. Mange syntes Stieg Larssons Millennium-trilogi var fantastisk i bokform, men den er ikke fullt så spennende på kino.
Den tredje og siste filmen, ”Luftslottet som sprengtes”, er et lite hakk bedre enn den skuffende ”Jenta som lekte med ilden”, men tempoet er litt for bedagelig, og flere ting irriterer meg. Heldigvis er Noomi Rapace fremdeles med. Hun legger et lokk på Lisbeth Salander som faktisk gjør henne enda mer interessant.
Skjulte krefter med hemmelig aksjon
Handlingen starter der den forrige sluttet. Lisbeth Salander (Noomi Rapace) havner på sykehus etter kampen mot far og halvbror, og venter nå på en rettsak der hun er tiltalt for mord og mordforsøk.
Mikael Blomkvist (Michael Nyqvist) forbereder et stort nummer av magasinet Millennium for å hjelpe Lisbeth under rettsaken. Men skjulte krefter setter i gang en hemmelig aksjon for å få Lisbeth dømt, og stoppe de som forsøker å hjelpe henne.
Rapace høydepunkt igjen
Det er mange tråder som skal spinnes sammen i ”Luftslottet som sprengtes”, og jeg ser et fellestrekk: For mange figurer, for liten tid! Selv om spilletiden er 2 timer og 25 minutter, er det umulig å skape sekvenser der vi rekker å bry oss særlig om personene vi møter.
Men Lisbeth Salander er fremdeles en besynderlig figur. Noomi Rapace formidler mye uten å ha særlig mye dialog i denne filmen. Sekvensen der hun møter til rettsak med full krigsmaling sier mye om Lisbets personlighet. Rapace er igjen høydepunktet.
Irriterende detaljer
Det er dessverre mye som irriterer meg ved filmen. Lisbeths halvbror, Ronald Niederman (Micke Spreitz), dreper en politikvinne i begynnelsen av filmen, noe politiet bryr seg sjokkerende lite om. Dermed kan han dukke opp senere på en adresse som politiet garantert hadde holdt under nøye oppsikt i den virkelige verden. Blomkvist har det dessuten med å legge fra seg mobilen når det måtte passe manuset.
Og rettsaken mot Salander er den rene Kongo-farsen, der hun aldri blir konfrontert med mordene hun skal være tiltalt for, og der aktor går direkte fra krysseksaminering til noe som ligner en sluttprosedyre. Den alvorlige rettsaken ser dessuten til å være berammet til hele to dager, noe som virker en smule knapt.
Mangler den store spenningen
Regissør Daniel Alfredson har laget en pen thriller i stor skala, med solide skuespillere som gjør det de kan. Men flere detaljer trekker altså ned det helhetlige inntrykket. Filmen mangler også den helt store spenningen. Selv en avsluttende sekvens, som en bedre film kunne fått meg ytterst på stolsetet, er forbausende slapt utført. Så derfor er det kanskje greit at det er over nå. Det var ok å se Stieg Larssons historier på lerretet, men det er bare å slå fast at bøkene var bedre.
