Å skildre barns indre følelsesliv på film er ingen enkel oppgave. Men regissør Spike Jonze har gjort et modig forsøk, og lykkes enestående godt i å formidle en liten gutts angst, savn og ensomhet.
«Til huttetuenes land», med originaltittelen «Where the wild things are», og basert på en bok av Maurice Sendak, er forbausende rørende, med tanke på at de fleste figurene er digre kosetroll. Den tar opp noen av barndommens store spørsmål og erkjennelser, og gir oss innsikt i et fantasirikt barns logiske sans.
Dette høres kanskje tungt ut, men jeg lover deg at «Til huttetuenes land» er en vidunderlig film!
Konge i fantasirike
Den lille gutten Max (Max Records) har et tidvis hissig temperament. Kanskje fordi far har flyttet, familieidyllen har sprukket, og han oversees. Mor (Catherine Keener) har nok med å få endene til å møtes, mens storesøster er mer interessert i å henge med jevnaldrende enn å ta seg av lillebror.
Så Max biter mora si og rømmer. Han ender opp i et fantasirike der han overbeviser de digre skapningene som bor der om at han er deres nye konge. Så går han i gang med å skape seg sin egen trygge tilværelse.
Hvordan barn føler
Det jeg liker best med filmen er at all dialog, alle handlinger og alle motivasjoner springer ut fra et barnesinn i all sin skjønne naivitet.
Figurene omkring Max sier noe om hvem han er og hva han tenker. Hans frykt og usikkerhet, men også hans mot og godhet, gjenspeiles i dem. Filmen gjør noen skarpe observasjoner om hvordan det kan være å være barn, og viktigere, hvordan det kan føles!
Uttrykksfulle trollfigurer
Max Records imponerer stort som Max, og minner meg om de yngste utgavene av både Christian Bale og Haley Joel Osment. Max er for ung til å vite, eller bry seg om, hvordan han skal gjemme sine følelser. Han uttrykker alt han føler for omverdenen, iallefall for de som er villig til å se ham.
Enda mer overraskende er det å oppleve uttrykksfullheten til filmens geniale trollfigurer. Det hjelper også med gode stemmer fra blant andre Forest Whitaker, Lauren Ambrose, og spesielt James Gandolfini som Max sin beste venn, Carol.
Vakker film om barnesinn i krise
Klumpen i halsen meldte seg flere ganger da jeg så «Til huttetuenes land». Den minnet meg på at barndom kan være et fantastisk eventyr, men også ha sine vonde sider, og være full av ubesvarte spørsmål som man ikke tør stille.
Spike Jonze skal ha all ære for å ha laget en vakker film om et barnesinn i krise. Kanskje synes jeg dette fordi jeg har barn selv. Denne filmen får meg til å ville passe ekstra godt på dem.
