En kvinnelig bit av rockehistorien har blitt film. Den korte karrieren til The Runaways høres nesten ut som en klisjé, men filmatiseringen er rimelig fri for klisjéer.
Dette er en god rockefilm, som formidler historien gjennom små øyeblikk, sparsommelig dialog og sterke stemninger. Den er også velspilt, med Kristen Stewart og Dakota Fanning i bråvoksne roller. Soundtracket byr på noe av den beste av 1970-talls rocken.
Jenter i rockesirkus
Rebellske Joan Jett (Kristen Stewart) gjør noe ingen andre jenter gjør i 1975, hun spiller elektrisk gitar! Den eksentriske produsenten Kim Fowley (Michael Shannon) ser muligheten til å sette sammen et rent jenteband, og finner både en trommis, bassist og gitarist. Til slutt finner de 15 år gamle Cherie Currie (Dakota Fanning) på en nattklubb, og snart er The Runaways en realitet.
Men de pur unge jentene kastes inn i rockesirkuset uten sikkerhetsnett, og spesielt vokalist Cherie får betale prisen for det.
Lam til løvene
Filmen gir et sørgelig bilde av hvordan de unge jentene blir ofre for rockens laster. Både sex, drugs og alkohol er sterkt inne i bildet. De hadde ingen voksne rundt seg til å passe på. De var som lam som ble sluppet løs til løver.
Historien skal riktignok være komprimert. Cherie Currie har uttalt at filmen bare skraper i overflata angående alt de måtte igjennom, men jeg stoler likevel på at filmen gir et riktig bilde av The Runaways, for Joan Jett er selv en av produsentene, og den er basert på Cherie Currys egne memoarer.
Kompromissløse rockere
Jeg liker hvordan regissør Floria Sigismondi forteller historien. Hun overdramatiserer ikke, men holder heller igjen.
Kontrastene er store mellom de stille scenene og de rå konsertsekvensene. Cherie Currie skildres som ei sjenert jente som kaster alle hemninger på scenen. Dakota Fanning spiller henne godt. Jeg syntes først hun virket for ung for rollen, helt til jeg innså at Fanning er like gammel som Cherie Currie faktisk var! Kristen Stewart overbeviser også som Joan Jett, en kompromissløs rocker med beundringsverdig pågangsmot.
Hvis det er noe jeg savner i The Runaways, måtte det være å få plassert dem i rockehistorien. Midten av 1970-tallet skildres godt i filmen, men hva som skjer rundt bandet er umulig å si.
Kanskje var det slik det var å leve i en rockeboble på den tida? Deres korte karriere har betydd mye for kvinnelige rockere som kom etter, og denne gode filmen viser hvem som banet vei!
