Varg Veum – Skriften på veggen

Den sjuende Varg Veum-filmen, Skriften på veggen, er en skikkelig flashbackfilm, om en film kan kalles det. Hendelser fra fortida må hentes frem igjen og unge jenter må reddes, både de som fortsatt er i live og de som har vært døde lenge.

Du som kjenner Veum-oppskriften på film, vet hva dette er. Dersom du ikke har noe forhold til de tidligere filmene, vil jeg beskrive dem som regntunge krimdramaer i Bergensregionen.

Varg Veum, spilt av Trond Espen Seim, er en tidligere privatetterforsker som blir personlig involvert i en ung jentes forsvinning, og Kniven, spilt av danske Nikolaj Lie Kaas, er en usympatisk kjenning fra Veums fortid, som nylig har sluppet ut fra fengsel.

Lie Kaas kler å være filmens rasshøl. Han ser ut til å kose seg, mens Seim ser deppa ut. Det er nok slik rollefigurene deres skal fremstå, men der Veums replikker blir for korte og skriftlige, får Lie Kaas sine replikker til å synge. Bjørn Floberg er severdig i begynnelsen av filmen, men også han strever med litt vel kunstige formuleringer etter hvert. Martine Johansen gjør en fin rolle som både Torill og i tilbakeblikk som Torills eldre søster, Eva Beate. Lene Nystrøm og Petronella Barker ser vi bare som biroller, og de er fine biroller.
Dessverre skadeskytes filmen av de ujevne replikkene og jeg forstår ofte ikke hva figurene vil.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Fotograferingen er et kapittel for seg. Kameraet er nervøst og gyngende filmen gjennom. Som om ikke det var nok, filmes det ofte fra bakom ting eller under ting, som om det er min jobb å ta morderens eller en tilfeldig forbipasserendes rolle. Jeg vil jo bare bli underholdt med en engasjerende og rørende historie, ikke stå bak en dørkarm og skjelve hele tiden.
Motivet for kameraet er imidlertid helt riktig. Bergen er og blir et perfekt åsted for flaskekutting, overdoser og Veums våte basketak.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Slike mørke, skitne krimdramaer trenger min sympati og mitt engasjement. Regissør Stefan Faldbakken greier ikke å vekke noen av delene i meg, siden helten i filmen, en utilpass privatetterforsker, sjeldent får uttrykt seg og tatt affære. Offeret, en traumatisert 15 år gammel jente, får for lite plass i filmen og blir éndimensjonal. Til gjengjeld får jeg for mye flashbacks og i overkant mye dansk gjerningsmann.
Lie Kaas’ prestasjon er så god at han fortjener mye tid på lerretet, men når det går på bekostning av andre viktige elementer, gjør Faldbakken Skriften på veggen en bjørnetjeneste.