Susanne Bier har regissert en stor historie bestående av mange komponenter, men I en bedre verden (Hævnen) fremstår likevel som en helstøpt fortelling. Den er lett å forstå, til tross for kompliserte sammenhenger og relasjoner.
Selv om både Mikael Persbrandt, Trine Dyrholm og Ulrich Thomsen gjør gode og solide roller, er det filmens yngste skuespillere som imponerer meg aller mest.
Deres skjebner gjør inntrykk, og løfter filmen fra god til glimrende.
Gutter planlegger hevn
Legen Anton (Mikael Persbrandt) jobber under farlige forhold i et afrikansk land. På hjemmebane vakler forholdet til Marianne (Trine Dyrholm).
Deres sønn, Elias (Markus Rygaard), mobbes på skolen, men blir reddet av en ny gutt. Christian (William Jøhnk Juels Nielsen) sliter med tapet av sin mor, og nøler ikke med å gå løs på omgivelsene.
Når en slem mann truer Anton, begynner guttene å planlegge en hevn.
Vekker sterke følelser
Dette er en klok film som stiller spørsmål ved hvor langt vi er villig til å gå med våre hevntanker, og hvorvidt det er rett eller galt å utøve dem i praksis.
Her får vi tankevekkende scener med barn som ikke forstår voksnes argumentasjon, og voksne som ikke tar realiteter inn over seg, men glatter over dem med antatt korrekt pedagogikk.
Jeg kjenner at filmen vekker sterke følelser i meg. Det er en god følelse.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Tøffing med skjult smerte
Jeg nevnte filmens voksne skuespillere, og alle gjør en flott innsats. Spesielt er Persbrandts Anton en interessant figur, som i det lengste forsøker å holde på et normalt reaksjonsmønster, men tilslutt må gi etter for det irrasjonelle.
Men de som gjør mest inntrykk, er Markus Rygaard og William Jøhnk Juels Nielsen.
Rygaard kunne vært den norske skuespilleren Henrik Mestads sønn, med det samme såre uttrykket i øynene som Mestad kan ha. Nielsen er overbevisende som tøffing under press, som bærer på skjult smerte.
Noe viktig å si
I en bedre verden er nok en flott film fra Susanne Bier, som markerer seg som en av Nordens beste regissører.
Hun trekker lekkert i de riktige trådene, så øyet innimellom blir riktig så vått. Samtidig har filmen noe viktig å si om menneskets natur.
Ikke rart Hollywood hanket henne inn til å lage Things We Lost In The Fire i 2007. Men de beste filmene lager Susanne Bier fremdeles hjemme i Danmark!
