I sin siste film, Submarino, forteller Thomas Vinterberg historien om to brødre som i et kjapt tilbakeblikk opplever noe forferdelig, noe som ingen barn skal måtte oppleve. Dette er ikke en film om overgrep, men om omsorgssvikt.

Vinterberg sender denne historien under huden på meg på en forsiktig måte.

Etter det korte men ubehagelige tilbakeblikket, hopper Submarino tretti år frem i tid og jeg ser igjen jeg den ene av brødrene. Nick bor på et herberge, har fengselstatoveringer og drikker pils. Bedøver seg med pils. Han har problemer med sinnet sitt, og har venner det heller ikke funker så bra for.

Episoden fra barndommen (som jeg fikk se innledningsvis) har skilt brødrene i voksen alder og Nick har ingen kontakt med lillebroren sin. Før mora dør.

Slik det ble og hvordan det kunne blitt

Nicks historie fortelles tålmodig og engasjerende, med mange sidespor. Men ikke unødvendige sidespor, tvert imot. Sidesporene er med for at jeg skal få akkurat nok til å forstå hva som har gjort Nick til Nick.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Submarino (Foto: Sandrew Metronome)
Jacob Cedergren, som spiller Nick.

Deretter forteller Vinterberg lillebrorens historie, og øyeblikk jeg kjenner igjen fra Nicks historie dukker opp der det kunne gjort en forskjell hvis ting hadde gått annerledes. Det er mesterlig gjort. Vinterberg sender denne historien under huden på meg på en forsiktig måte. Det jeg ser, er ikke hyggelig, men det er heller ikke grusomt. Jeg ser troverdige figurer det ikke har gått bra for, og jeg skjønner dem. Det var slik det måtte bli, og med små justeringer kunne ting gått bra.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Submarino (Foto: Sandrew Metronome)
Peter Plaugborg, som spiller Nicks lillebror, med Gustav Fischer Kjærulff i armene.
Musikk som betyr noe

Bildet på Submarino har avrundede kanter og en gråblå tone, slik som gammel hjemmevideo kan ha. Men bildet er skarpt. København ser kald og forblåst ut, i skarp høstsol eller lav vintersol og leilighetene er dunkle og mørke. Musikken er sparsom, men brukes med sterk hensikt. Gasolins Fatherless Hill er en av disse, og spilles for å si meg noe om hva det er som er i ferd med å skje i scenen. Det samme med Choir of Young BelieversHollow Talk. Resten av lyden i Submarino er Københavns bylyder og litt strykere der det trengs.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Submarino (Foto: Sandrew Metronome)
Nick i senga til Sofie, spilt av Patricia Schumann.
Rørende scener i fantastisk tragedie

Jacob Cedergren spiller Nick så det gnistrer blått, og Peter Plaugborg spiller lillebroren som balanserer mellom alenepappa og narkoman helt vanvittig bra. Gustav Fischer Kjærulff, som spiller sønn av en narkoman alenepappa, herjer med samvittigheten min og løfter Submarino opp til det maksimale.

Submarino er en kraftoppvisning i sosialdrama fra Danmark. En sterk og rørende beretning om elendige foreldre og sterke barn.

Les også: Birgers anmeldelse av Vinterbergs En helt vender hjem.

Om FILMEN

Submarino
  • Submarino
  • Slippdato: 10.09.2010
  • Regi: Thomas Vinterberg
  • Utgiver: Sandrew Metronome
  • Sjanger: Action, Drama

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.