Forrige spill i serien – Modern Warfare 2 – skapte overskrifter på mer enn en måte. Ikke bare inneholdt spillet mange kontroversielle scener, hvor du måtte ta noen harde moralske valg, men lanseringen av spillet ble også den mest innbringende underholdningslanseringa noen sinne. Ikke dårlig.
Call of Duty: Black Ops følger opp ved å være en finslepet actionopplevelse, hvor spillmekanikken og flerspillerdelen er de sterkeste korta.
Det er nesten urettferdig å anmelde GoldenEye 007 og Black Ops samme uke, for det ene spillet stiller det andre helt i skyggen.
Denne anmeldelsen er delt i to, først enkeltspillerdelen og så flerspillerdelen. Den endelige karakteren i topp er basert på begge to.
ANMELDELSE: GoldenEye 007 – kun for nostalgikere
Magisk flerspiller
De aller fleste timene folk legger ned i et spill som dette, er i flerspillerdelen. I kamp mot andre spillere, i samme sofa, over internett eller på et godt gammeldags LAN.
Call of Duty: Black Ops gir spillere mange muligheter – og et vell av varierte spilltyper.
I tillegg til gode sosiale funksjoner, med enkelt kontakt og invitering av Xbox Live-grupper og venner, er det over 10 forskjellige spilltyper. Det jeg personlig har brukt mest tid på er Zombie-funksjonen, som ble annonsert ganske sent i utviklinga.
Her skal du rett og slett overleve flest mulige runder med stadig vanskligere zombier. Du kan oppgradere våpen, låse opp nye områder og plaffe ned så mange zombier som du bare kan.
(anmeldelsen fortsetter under videoen)
En slager på guttevors
Det er også mulig å spille flerspiller med delt skjerm (maks to spillere i Zombie-delen, maks fire i vanlig flerspiller), noe som gjør det enda artigere å invitere kompiser over på en spillkveld. Det som er teit er at det ikke finnes datastyrte motstandere, så om dere kun er to stykker i en vanlig dødskamp (Deathmatch) blir det mye løping og leiting. Brettene er designet for flere spillere, som spiller sammen over nett.
I skrivende stund er det godt med liv på serverne til Treyarch, og den store variasjonen i spilltyper gjør at dette får en lang levetid. Jeg ser for meg en fin spilljul med Black Ops.
Selve brukergrensesnittet kunne vært bedre utforma med tanke på klaner og lagspill, men bruken av grupper gjør det enkelt å finne din faste gruppe med spillere.
Flerspillerdelen av Call of Duty: Black Ops får terningkast 5.
ANMELDELSE: Medal of Honor – krigsspill uten brodd
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Pangstart
Du er bundet fast i en stol, noen vil ha informasjon fra deg. Mange skjermer rundt deg, du ser deg selv – du ser ut som et helvete.
En brutal start på et spill, som samtidig slår an tonen for resten av spillfortellinga i Black Ops.
En fremmed stemme spør deg om spørsmål du ikke vet svaret på, stillhet belønnes med kraftig strøm.
Gjennom denne posisjonen kommer det frem minner fra verdenshistorien, som spillet lar oss gjenoppleve i spillform. Det hele er holdt sammen med stram regi, og intensiteten fremkaller mange «omgwtflol2k«-utbrudd blant tilskuerne (inkludert meg selv).
Mer spillfortelling takk!
I sentrum av fortellingen er den kalde krigen og de to agentene Alex Mason og Jason Hudson. De er begge spesialagenter i hvert sitt byrå, og jakter på et mystisk kjemisk stoff utviklet av russerne.
Til å begynne med får jeg stadig følelsen av at Black Ops har lånt mye av sin fortellerteknikk fra Assassin’s Creed–spillene, i nåtiden formidles en overbyggende fortelling – men det er du som spiller som får «oppleve» minnene. Jeg opplever den som litt klisjédrevet rett og slett.
Den overbyggende fortellinga er også formidlet (for det meste) med mellomsekvenser.
Jeg tar meg stadig oftere i å lure på hvorfor ikke spillutviklere i større grad lar oss ta kontroll over narrativet – må spillhistorier alltid formidles via mellomsekvenser? Nei, det behøver de ikke.
Black Ops tar flere artige grep og gjør en god jobb i å sprite opp mellomsekvensene, men jeg mener at en utvikler med så store ambisjoner bør også kunne ta spillfortellinga ett hakk videre.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Moden utvikler
Mange har vært spent og skeptiske til den amerikanske utvikleren Treyarchs sitt arbeid med spillet, men jeg kan berolige tilhengerne og si at de har vist seg oppgaven verdig.
Enkeltspillerdelen viste ingen tegn til å kjøre Xbox-konsollen (som jeg testa spillet på) for hardt, grafikken fløt veldig fint – det samme gjorde lydarbeidet. Musikken er likevel ikke noe som stikker seg spesielt ut, heller ikke blant stemmeskuespillerne fant jeg noen som utmerket seg.
Det er ansiktsanimasjonene som gjør at jeg knytter bånd til figurene. Dette sammen med de flotte omgivelsene gjør at Black Ops er helt i toppsjiktet av spill med god grafikk. Figurene i spillet kommer virkelig til liv med sine naturlige reaksjoner.
TOPP 5: Hakeslipp i spill
Mot slutten av enkeltspillerbiten måtte jeg ty til å laste inn tidligere lagringspunkter, av en eller annen grunn hang spillet seg på en bestemt scene.
Enkeltspillerdelen av Call of Duty: Black Ops får terningkast 5.
Voksent actionspill
Treyarch har tatt steget opp fra å være lillebror, og er i nå å finne i de virkelig voksnes spillutviklerliga. Dette spillet er på mange måter konfirmasjonen – ung, men voksen med mye å lære fremover.
Actioneventyr med historiske overtoner – Call of Duty: Black Ops er et solid og godt spill.
Enkeltspillerfortellinga har noen svakheter, mest av teknisk karakter. Flerspillerdelen er fyllt med morsomme og spennende utfordringer, og vil være en garantert vintervinner.
Samlet vurdering av spillet – terningkast 5.
Spillet er tilgjengelig på PC, PS3 og Xbox360, og har 18-års aldersgrense – jeg har testet spillet på Xbox.
