En av de mest indie typene jeg vet om, snakker som regel litt om hvor mye han digger Community, og trekker frem Big Bang Theory og en annen serie jeg ikke kommer på navnet på som han også ser på og berømmer alle tre seriene for å vare den perfekte lengden 23 minutter.
Jeg tenker alltid at «du må jo ha andre argumenter for å se disse seriene?», og nå har jeg skjønt hvorfor han ser på Community.
Jeg får følelsen av en gryende suksess.
Premisset
Jeg følger selvfølgelig en gruppe utskudd med eksentriske trekk som havner sammen ved livets tilfeldigheter. De ledes av en bråkjekk smarting ved navn Jeff. Han er gira på Britta, og har blitt ufrivillig venn med aspberger-Abed.
Dette gjør ham til leder for en kollokviegruppe som gjør sitt beste for å såvidt stå. Og Community skildrer denne gruppens liv på campus blant odde medstudenter og enda oddere lærere.
SE OGSÅ: anmeldelsen av How I Met Your Mother sesong 4!
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Diskré gullkorn
Community veksler greit inn på det kule med små, kjappe innskutte replikker. Gjerne mens en annen holder det gående med jabbing. Denne kunsten er det flere som prøver seg på (hvis du hopper innom hvilken som helst av de femten første kanalene på tven din) men ikke så mange som greier. Community mestrer det. Community kunne holdt foredrag om kunsten å levere gylne kommentarer på en akkurat diskret nok måte.
Forresten: det er deilig å slippe all den masete overgangsmusikken som har forpestet store deler av serieverdenen. I Community er det the 88 som har lagd den korte og stilige vignetten mens resten av musikken forsiktig smyger seg inn uten å gjøre et nummer ut av seg.
Noe av det mest forstyrrende jeg vet om i serier, er overganger som musikalsk høres ut som husbandet i Beat for Beat.
SE OGSÅ: Kjedsommelighetens uutholdelige letthet: Bored to Death sesong 1!
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Gamle og nye helter
De foreløpige høydepunktene er overraskende nok mange, og jeg nevner den solbrune, hvithårede Chevy Chase som putter æmlis i gæmlis som den selvsikre, selvhøytidelige og pompøse Pierce med sju ekteskap på samvittigheten;
- den totalt skjønne Nichole – svart høyenergistudent med smittsomt humør;
- Troy – tidligere «prom king» og idrettshelt som på ny skole ikke er den kuleste lengre;
- professor Duncan – en slags professor Ringo Starr;
- den helt syke Chang – spansklærer og sadist;
- og sist, men ikke minst: Abed – den palestinsk-amerikanske tv-slaven med aspberger på maks styrke.
SE OGSÅ: Bør helst nytes med øl: Hot Tub Time Machine!
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
En gryende suksess
Community kunne vært den serien som spilles inn vegg i vegg med alle skitseriene og tjuvlytter med øret mot veggen for å lære seg triksene. Men siden veggen er såpass tjukk, blir de nødt til å improvisere for å bli ferdig innenfor tidsfristen. Og som ved et lykketreff blir den mye bedre enn alle skitseriene, fordi de må ty til egen galskap og relativt ukjente, men gode skuespillere.
Slik er ikke virkeligheten, men det er den følelsen jeg får når jeg ser på. Og det er deilig å begynne å se en serie jeg får følelsen av er en gryende suksess som skal vare og vare og vare.
Community er ute på DVD nå og anmeldelsen er basert på de første ti av i alt 25 episoder.
