Dag er serien hvor Atle Antonsen gir liv til en lenge etterlengtet norsk stemme: samlivsterapauten som mener alle burde bo alene. Serien følger Dag på jobb, hjemme og på date, og følger også hans tre nærmeste: søstera Marianne og hennes venninne Eva og kompisen Benedict. Ja, og selvfølgelig Dags pasienter da: rævkjørte nordmenn i døende parforhold.
Skakkjørte parforhold er deilig å se på
Sier sannheten
Det første som slår meg hardt, er den nøye uttenkte dialogen. Her finnes ingen valker, ikke noe underhudsfett. Det gåes rett på de tingene vi faktisk sier, og hva disse tingene faktisk betyr. I tillegg kommer de knivskarpe betraktningene vi dødelige kanskje som regel holder inni oss, men som Dag, Benedict, Marianne og Eva greier å sette ord på.
Der slo det meg at Dag kanskje er en serie om folk som greier å si hva de mener om andre folk men som ikke greier å mene nok om seg selv?
SE OGSÅ: anmeldelse av Weeds sesong 5!
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Inspirert filming og tett klipping
Kamerakameratene har skutt denne serien skarpt og klipt den tett, og bildet ser bra ut. Iblant klippes det hektisk, på grensen til manisk. Det å låse opp en dør trenger ikke være en Guy Richie-øvelse, men det kan jo være det.
Delvis er serien også filmet som en drømmesekvens; kamera tiltes ovenfra og ned, nedenfra og opp, ofte på skrå, gjerne tett på. Det kan jo hende de mange vinklene skyldes at serien er skutt med et fotoapparat, og at fleksibiliteten på settet blir større med mindre teknologi. Slettes ikke noen plagsom kamerabruk, men det virker heller ikke helt som om det er ment å ha noen effekt heller. Annet enn variasjon, kanskje?
SE OGSÅ: Knall action – halvgjort drama: The Unit sesong 4!
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Vidt forskjellige spillestiler spiller på lag
Agnes Kittelsen har funnet sjangeren sin, tror jeg. Som Dags sekretær viser hun et naturlig og herlig komisk talent og sekvensene mellom Kittelsen og Antonsen blir bare bedre og bedre ettersom serien utfolder seg.
Tuva Novotny er seriens skjønne og smarte glimt i øyet, og Antonsen leverer iblant replikker som er så tørre og naturlige at det dirrer i hjernen.
Anders Baasmo Christiansen spiller søt og småtragisk lett som bare det, og er ikke ulik sin rollefigur i Nord.
Spillestilen i denne serien varierer fra det Antonske selvlærte til Baasmo Christiansens Nationaltheateruttrykk.
Alle gjesterollene i sofaen til Dag bringer inn digg variasjon, og skakkjørte parforhold er deilig å se på når det blir gjort på den gode, norske forknytte måten.
SE OGSÅ: Ekstremt elegant på Blu-ray: Alien Anthology!
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Livsvisdom på den artige måten
Du kan godt si at Dag er delt inn i mange små enkelthendelser eller sekvenser, og at alle disse kan summeres opp i én slags livsfilosofi eller et slags visdomsord. I begynnelsen av hver episode ser jeg en av Jan Stenmarks tegninger med en liten anekdote under; et slags poetisk innslag med et lite alvor i, slik som Dag er en humorserie om alvorlige ting.
Jeg gapskratter ikke av Dag, men jeg knegger godt av de fantastiske ukorrekte poengene som kommer med jevne mellomrom.
SE OGSÅ: Sorgmuntert fra skyggesiden: The Good Heart!
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Gir mersmak
Dag fyller meg etter første episode med en lyst til å se mer; de sterke fargene og de knivskarpe nærbildene av små, hverdagslige ting gir mersmak og låtene som avslutter hver episode og fører meg inn i rulleteksten er nydelige.
Den fiktive figuren Dag er en stemme som absolutt fortjener en plass iblant oss.
Dag er ute på Blu-ray og DVD nå, og består av ti episoder á 23 minutter hver.
