Jeg liker Megahjerne. Den er både morsom, fartsfylt og godt animert. Men jeg ser samtidig at filmen kopierer mange andre, uten å ha en spesielt særegen identitet.

Hadde den kommet for fem år siden, hadde jeg kanskje hyllet den.

Nå virker den som en ettersleper, som mangler litt originalitet for å kunne nærme seg Pixar-kvalitet. Men det er en ålreit ettersleper!

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Dragetreneren!

Skurk skaper helt

Megahjerne er en intelligent superskurk som stadig forsøker å drepe superhelten Metro Man, og vice versa.

Når Megahjerne plutselig lykkes, blir fremtiden annerledes enn han hadde tenkt seg. Han kjeder seg!

Løsningen blir å skape en egen superhelt å slåss mot. Men samtidig begynner Megahjerne å bli plaget av høyst menneskelige følelser for reporteren Roxanne.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Planet 51!

Skikkelig tegneserieaction

Megahjerne er en artig figur med sitt store hode og blå kompleksitet. Han er også herlig slem, selv om ondskapen selvfølgelig holdes barnevennlig.

Flere av figurene i filmen kan fly, og dermed blir vi tatt med på mange heftige flygeturer i, over og rundt byen Metro City, eller Metrocity, som Megahjerne sier. Det er tøft å oppleve skikkelig tegneserieaction i 3D.

Innimellom overdrives nok 3D-bruken litt, men i animerte filmer, der uttrykket uansett er en smule overdrevent, er dette kanskje ikke så galt likevel.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Han er forelsket i henne. Problem! Megahjerne. (Foto: UIP)
Han er forelsket i henne. Problem! Megahjerne. (Foto: UIP)
Godt kopiert

Megahjerne er så lik Grusomme meg at jeg tror dette er en klassisk Hollywood-dobbel, altså at to konkurrerende filmselskaper gjør hver sin versjon av samme idé samtidig.

Det handler igjen om superskurken med mange små hjelpere som forsøker å bli snill.

Det brukes også elementer fra De Utrolige, som den unge mannen som uventet blir superheltnemesis. Men det er i alle fall kopiert godt!

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Grusomme meg!

Norsk versus engelsk

Regissør Tom McGrath har to Madagaskar-filmer bak seg, og presterer en actionkomedie som kanskje ikke er fryktelig original, men den er stilsikker og godt fortalt!

I originalutgaven står Will Ferrel, Tina Fey, Brad Pitt og Jonah Hill for stemmene, mens i den norske hører vi Mads Ousdal, Christopher Staib, Kjersti Elvik og NRKs Christoffer Sagmo Aalberg.

Jeg så den norske versjonen, og synes fremdeles at norsk dubbing er bedre enn sitt rykte!

Om FILMEN

Megahjerne

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.