Biutiful

Javier Bardem gjør en knallsterk rolle i Biutiful. Det er imponerende å se ham skli nærmere og nærmere kanten, samtidig som han forsøker å holde en viss styring på prosessen.

Regissør Alejandro González Iñárritu har laget nok en film med mange gode kvaliteter. Men forsøker han for hardt å oppnå toppscore på jævlighetsskalaen?

Her pøses det på med så mye vondt at mine empatiske egenskaper kommer til kort. Jeg får overdose av tristesse.

Ikke lenge igjen

Uxbal (Javier Bardem) er mellommann for Barcelonas ulovlige innvandrere.

Han er separert fra moren til sine to barn. Han har også dødelig kreft, og har ikke har lenge igjen å leve.

Uxbal forsøker så godt han kan å gjøre opp for seg før han er borte. Men vanskene hoper seg opp.

Menneskelig og troverdig

Bardems hovedrolle er altså en kraftprestasjon. Uxbal navigerer seg gjennom landskapet som en desperat overlever uten noe å miste.

Når tragedier inntreffer, reagerer han menneskelig og troverdig. Han veksler mellom forskjellige sinnsstemninger, men også når han er glad, aner vi at det ligger en sterk sorg og uro i bunn.

Uxbal har ikke tid til å bearbeide at livet snart er over.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Mørke, skitne bakgater

Handlingen finner sted i skyggen av det Barcelona turistene ser.

Riktignok ser vi konturene av Gaudis Sagrada Família, men det brukes som kontrast til det som er Iñárritus fokus, nemlig de mørke, skitne bakgatene, befolket av de mindre bemidlede individene i storbyen.

Alle interiører er nedslitte, skittengrå av farge og grov i tekstur. Uttrykket er godt gjennomført.

Orker ikke alt

Til tross for alt det positive jeg nå har fremhevet, er det ikke fritt for at jeg har noen innvendinger.

Filmen er for lang, og for jævlig. Jeg orker ikke alt dette. Innimellom kjenner jeg også kjedsomheten komme krypende.

Men om du føler deg klar for to og en halv time med mørkesvart film, er ikke Biutiful det verste du kan utsette deg for. Og Javier Bardem er alltid verdt å se!