Joel og Ethan Coen er allerede legender i Hollywood.
Vanligvis må man være død eller veldig gammel for å få en slik status, men brødrene har siden begynnelse av 80-tallet produsert noen av de mest iøyenfallende og særegne filmene i Hollywood.
Denne uka er de aktuelle med sin nye film True Grit – og planene fremover lover godt for filminteresserte.
ANMELDELSE: True Grit – Et ekte mannfolk
Filmpolitiets redaksjon har kranglet, diskutert, slåss (neida, bare nesten) og til slutt blitt enige om en liste over brødenes fem beste filmer. Det var ikke lett, og jeg aner en liten debatt rundt våre valg – det ønsker jeg velkommen i kommentarfeltet helt nederst.
Før vi starter på selve lista, må jeg ta med en bobler. The Hudsucker Proxy fra 1994, skrevet sammen med Sam Raimi, er en over oversett juvel i filmografien til Coen-brødrene. Selv om den ikke klarte å komme med på lista, anbefales den varmt og sterkt.
Stem på din Oscar-favoritt og vinn en fet filmpakke!
Nå over til sakens kjerne… Hvilke Coen-filmer er de beste?
No Country for Old Men
Javier Bardem slo igjennom i Hollywood i rollen som psykopaten og leiemorderen Anton Chigurh.
Llewynn Moss, spilt av Josh Brolin, ramler over herion, døde mennekser og to millioner dollar.
Han vikles inn i et stadig mørkere nettverk av vold, død og desperasjon.
Se bildeserien: No Country for Small Men
Filmen er stillferdig, intens og skremmende – Bardem er så iskald at jeg bokstavelig talt fikk mareritt om hans figur etter jeg så filmen første gang.
Den visuelle stilen er sylskarp, og tar i bruk den rustne og ugjestmilde Texas-naturen som et sterkt virkemiddel.
Dette er en av mine personlige favorittfilmer fra det siste tiåret.
Trykk på bildet for å se klipp fra filmen
Birger anmelder: No Country for Old Men
Fargo
Peter Stormare står for en av mine favorittscener på film gjennom tidene, og han gjør det at på til i den Coen-film.
Jeg dropper å fortelle om selve filmen her, men vil heller fortelle om den fabelaktige scenen med Stormare.
Den svarte komedien Fargo fra 1996 er satt i et vinterkaldt Nord-Amerika og Stormare spiller den nærmest stumme mannen Gaear Grimsrud (må jo bety Geir?).
Han står bak mange av drapene som skjer i filmen, og mot slutten stapper han … Nei, vet du hva – jeg kan virkelig ikke gjøre denne fantastiske filmscenen rettferdighet ved å bruke ord – trykk på bildet under og se den selv med egne øyne.
O’Brother Where Art Thou
Alle filmene til Coen-brødene tar deg med til alternative virkeligheter. De er troverdige, men likevel fylt med fantasi og magi.
Joel og Ethans syn på det amerikanske livet i mellomkrigstida er fylt med beundring og varme – George Clooney, John Turturro og Tim Blake Nelson spiller tre fengselsfugler på flukt, og langs veien møter de både gode og onde krefter.
Filmen er sterkt inspirert av den greske klassikeren Odysseen«av Homér, og henter deler av sin narrative struktur fra den antikke fortellinga.
Den sees på som et grunnleggende fundament i vestlig kultur – og kanskje derfor har filmen truffet filmen som den har gjort. Kun spekulasjoner fra min side, men likevel noe å tenke på.
Holdt på å glemme å nevne musikk, den er AWSOME!
Klikk på bildet for å se klipp fra filmen
The Big Lebowski
Hæ? Hvor ble det av andreplassen?! Jo du, den forsvant fordi vi endte på en delt førsteplass på denne ukens topp 5-liste!
«That rug really tied the room together, did it not?»
Det er de små tingene i livet som er viktige. Denne påstanden er et viktig filosofisk standpunkt for meg, og jeg kan med stolthet si at det var The Dude som lærte meg det.
Les også: Topp 5 Crazy filmfans
The Big Lebowski er kultfilmen fra 1998, med Jeff Bridges i rollen som den fjerne og middelaldrende fyren som uanstrengt blir innblandet i en mer eller mindre farlig undergrunnsverden.
SE VIDEO: Hæh? The Big Lebowski 2???
I likhet med Coen-brødrendes andre filmer blir vi transportert til et realistisk fiksjonsunivers, som samtidig har så mange unaturlige eller urealistiske særegenheter.
Lag deg en white russian-drink, ta på deg slåbrokken og ta deg en joint (neida, bare kødder). Dette er en hysterisk fin filmopplevelse.
Klikk på bildet for å se klipp fra filmen
Filmbonanza: Hvordan er det å være dobbeltgjengeren til Jeff Bridges?
Miller’s Crossing
Første gang jeg så John Turturro var i mesterverket Miller’s Crossing – ja, jeg bruker m-ordet.
I rollen som bookmakeren Bernie Bernbaum har Turturro satt dype spor i min popkulturelle oppvekst.
Hans rolle kjennertegner også på mange måter resten av filmen – den forteller helt uanstrengt en kompleks fortelling. Mafiahistorien er satt i det jeg mener er et av forrige århundres mest spennende årtier – nemlig 20-tallet.
Klikk på bildet for å se klipp fra filmen
Jazz, mystikk, kriminalitet og et amerikansk kontinent i rivende utvikling – alt er subtilt inkludert i Miller’s Crossing.
Sist gang jeg så filmen begynte jeg å google for å finne ut mer, og kom over magasinet Time sin anmeldelse av filmen – hvor anmelder Richard Corliss oppsummerte mange av mine tanker i en enkelt setning.
«A noir with a touch so light, the film seems to float on the breeze like the frisbee of a fedora sailing through the forest.»
Hvilken toppliste ville du satt opp? Kommenter gjerne under artikkelen.