Den tredje Änglagård-filmen mimrer om de to første. Det trenger ikke nødvendigvis å være ille.
Jeg er en uhelbredelig nostalgiker, som elsker å se tilbake på det som har vært, satt i nåtidens kontekst.
Colin Nutley har igjen spunnet en sjarmerende historie rundt et fargerikt persongalleri på den svenske landsbygda.
Derfor vil Änglagård – Alle gode ting er tre helt fortjent gå rett hjem hos fansen, sannsynligvis et godt voksent publikum.
SE FILMBONANZAS INTERVJU MED COLIN NUTLEY!
Grave i fortiden
Fanny Zander (Helena Bergström) overtales til å dra tilbake til Yxared i Västergötland sammen med Zac (Richard Wollf), og ikke minst, datteren Alice (Molly Nutley), som krever en oppklaring av familieforholdene.
Fanny må derfor grave i fortiden for å få rede på hvem som er hennes biologiske far, og det er det ikke alle i landsbyen som liker. Folk på landet vil, som alle vet, at ingenting skal forandres.
Så her blir det konfrontasjoner og høy temperatur.
Hjertelig og bittersøtt
Dette er filmen for deg som liker å kose deg med kjente og kjære figurer. Du bør altså ha et forhold til de to første filmene, noe Nutley åpenbart stoler på at de fleste som ser treeren vil ha. Han har sikkert rett.
Gjensynet med Fanny, Zac, Axel, Mårten, Henning og de andre figurene er hjertelig, men ikke uten bittersødme. Noen er borte, andre er på hell og noen må innse realiteter som er forsøkt fortrengt.
Jeg skal ikke påstå at historien er fryktelig spennende, men den virker å være akkurat passe bedagelig for Änglagård-universet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
