Å ha et godt konsept er en viktig suksessfaktor når man skal lage en TV-serie. Problemene oppstår når det gode konseptet gjør at man glemmer å gjøre resten av jobben skikkelig, noe som blir pinlig synlig i fjerde og siste sesong av Heroes.
…vi får følelsen av at det står en gjeng mildt uinspirerte manusforfattere på tomgang bak.
Siste klipp i siste episode blir etterfulgt av en plakat som sier “to be continued”. Sånn ville det seg ikke. NBC har endelig tatt til vettet og kansellert serien som kunne blitt huska som en underholdende og morsom affære hvis kanselleringa bare hadde skjedd tre år tidligere.
Men det måtte flere år med kontinuerlig synkende seertall og manuskvalitet til for at kanalen skulle fatte at nok virkelig var nok.
Les: Anbefales for for deg som ikke er en nærtagende disneyelskende jødisk hvalaktivist: South Park S13
Slitsomt superheltliv
Heroes handler om mennesker med hver sin superkraft. De kan for eksempel fly, lege seg selv, kontrollere tanker, kaste ild, bli til vann, bevege seg kjappere en lyset, reise i tid, se fremtida og duplisere seg selv.
Men hvis du tror livet som superhelt er enkelt tar du feil, det er nemlig en endeløs rekke av traurige prøvelser i skyggen av en potensiell apokalypse.
Innledningsvis i sesongen ser vi at flere av heltene våre forsøker å leve normale liv. Claire begynner på college, Peter jobber som ambulansesykepleier, Matt har gått tilbake til politijobben, og Hiro har overtatt sin avdøde fars firma. Håper jeg ikke ødelegger spenninga for noen ved å avsløre at normaliteten raskt slår sprekker.
Det er nemlig ikke alle som er interesserte i å bruke kreftene sine til fellesskapets beste. Enkelte vil heller ha verdensherredømme, ødelegge Jorda eller spre så mye faenskap som de overhodet klarer. Noe som er ekstremt irriterende for de lovlydige superheltene, som i forskjellig grad føler ansvar for å beskytte menneskeheten mot sine mer ufine artsfrender.
Repetitivt og uinspirert
I avslutningssesongen blir vi introdusert for et mystisk tivoli som utelukkende består av personer med superkrefter. Tivoliet ledes av Samuel Sullivan (Robert Knepper – T-bag fra Prison Break) som fyller rollen som hovedskurk. Knepper er lagd for å spille slem, og gjør det som vanlig med stil. Karakteren hans sliter derimot litt med manglende fokus, det virker ikke som om skaperne av serien helt har bestemt seg for hvem han skal være og hvorfor han gjør det han gjør.
Tivolivrien gir en god del fine bilder, men ellers har den lite å by på. Kampene mot de forskjellige firmaene og regjeringa i tidligere sesonger har gitt plottet en nerve som tivoliet ikke er i nærheten av å matche – konflikten er hverken tydelig eller interessant nok.
I det hele tatt er avslutningssesongen rett og slett kjedelig, vi får følelsen av at det står en gjeng mildt uinspirerte manusforfattere på tomgang bak. Jeg synes førstesesongen var forholdsvis underholdende, men det er grenser for hvor mange ganger man kan gjenta seg selv før folk får nok.
Heroes er et skoleeksempel på at TV-selskaper bør kjenne besøkelsestida si og ikke alltid pøse på med mange sesonger selv om de har muligheten. Særlig når de viser så liten vilje til å fornye seg at det føles som om vi ser den samme sesongen om og om igjen – litt dårligere for hver gang.
Les: Det er heldigvis disse som er framtida: Konger av Oslo
Godt vs. ondt
Sesong fire har fått tittelen Redemption – frelse på godt norsk. Temaet manifesterer seg først og fremst gjennom superskurken Sylars higen etter å bli et bedre menneske, men flere av de andre karakterene motiveres også av ønsket om å gjøre opp for seg på en eller annen måte.
I tillegg står den evige kampen mellom det gode og det onde fortsatt sentralt. Én ting skal Heroes ha, serien nyanserer både skurker og helter forholdsvis godt. Ingen er bare slemme, og svært få er utelukkende gode.
Serien bidrar likevel ikke med spesielt mange innovative innspill på temaet, og fortellerstemmen gjør at det rett som det er bikker over i det kvasifilosofiske.
Logiske brister til besvær
Det er naturlig å sammenligne Heroes med Lost, en sammenligning sistnevnte kommer best utav. Riktignok hadde Lost også hatt godt av å ha trimma antallet sesonger noe, men serien var uansett langt mer dynamisk og helhetlig.
Enda viktigere er det at Lost hadde karakterer jeg brydde meg om. Det mangler Heroes. Det er ikke nødvendigvis skuespillerne sin feil, de gjør stort sett helt streit innsats – dog uten at noen imponerer voldsomt. De fleste rollefigurene mangler likevel det lille ekstra som gjør dem til gode grunner for å følge med på serien i seg selv.
I tillegg har serien en endeløs rekke av logiske brister som er egna til å irritere. Jeg skjønner at tunga må plasseres rett i munnen når man jobber med manus til en serie med såpass mange speisa elementer, men man bør uansett kunne forvente færre grove feil enn det vi faktisk får servert.
Et eksempel: Når Hiro reiser tilbake i tid treffer han stadig vekk yngre versjoner av seg selv. Men – når han bare forflytter seg med få minutter tar den tidsreisende Hiro bare over plassen til den marginalt yngre varianten. Jeg fatter ikke at ingen har tipsa de som har skrevet dette om at det ikke henger på greip.
Én sesong med Heroes er nok
Det er litt trist å se serier som blir dårligere og dårligere bare fordi TV-selskapene sliter med å avslutte mens leken ennå er god. Av og til, for ikke å si ofte, er det nemlig smart å slutte etter en sesong eller to.
Se gjerne på Heroes, men se for all del første sesong. Har du lyst på mer etter det foreslår jeg at du tenker deg om en gang til. Det er dessverre ikke verdt tidsbruken.
Så kan vi heller krysse fingrene for at NBC får superkraften selvinnsikt etter hvert.
