Norwegian Wood er en nydelig poetisk skildring av en manns kjærlighet til to kvinner.
Regissør Tran Ahn Hung (Duften av grønn papaya om morgenen) har filmatisert Haruki Murakamis bok med magiske bilder, fulle av sår savn og vond lengsel.
Jeg sitter nærmest hypnotisert i kinosalen av de ulidelig vakre scenene, det uttrykksfulle skuespillet og den gjennomtrengende musikken.
Filmen har ett og annet feilskjær, men de er så små at filmopplevelsen fremstår som nærmest komplett for den som elsker asiatisk film av den smale sorten.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Pax!
Valgets kvaler
Vi er i Tokyo i det studentopprørske året 1967. Men Watanabe (Ken’ichi Matsuyama) har andre ting å tenke på.
Han innleder et forhold til gamlekjæresten til deres felles venn, som tok sitt eget liv. Naoko (Rinko Kikuchi) sliter med uforløst sorg og trekker seg unna.
Samtidig som han forsøker å gjenopprette kontakten med henne, møter han den friske og livlige studinen Midori (Kiko Mizuhara). Watanabe lider av valgets kvaler.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Rabbit Hole!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Ro og verdighet
Dette høres kanskje ut som et romantisk såpedrama, men er alt annet enn det. Vi er i kunstfilmland, så derfor fortelles historien med store følelser på det indre plan.
Hovedrolleinnehaverne viser en bemerkelsesverdig ro og verdighet, selv i vanskelige scener.
Vi blir spart for asiatisk overspill gjennom det meste av filmen, med kun et ekte eksempel på føling i fjæra som liten skamplett.
Dirrende atmosfære
Tran Ahn Hung regisserer filmen som om han dirigerer en opera. Stemningene bølger over lerretet som en symfoni.
Fra første billedrute ble jeg trukket inn i en dirrende atmosfære med bankende hjerter. Jeg så ikke filmen, jeg følte den.
Svulstige ord, jeg vet, men det er ikke ofte jeg får den fornemmelsen i en kinosal.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av There Will Be Blood!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Fantastiske komposisjoner
Til slutt må musikken nevnes. Radiohead-medlem Jonny Greenwood imponerer med fantastiske komposisjoner som effektivt fremhever filmens dramatiske dynamikk og emosjonelle smerte.
Dette er minst like bra som musikken han presterte til There Will Be Blood, og er med på å gjøre Norwegian Wood til en praktfull film.
Og ja, Beatles-låta er også med.
