Det er over et tiår siden forrige Skrik-film kom ut. I 2011 er virker det som om regissør Wes Craven lengter mest tilbake til tida hvor en mann med maske og kniv faktisk var nok til å skremme og underholde.
Gjensyn med gammel heltinne
Sidney Prescott (Neve Cambell) kommer hjem til Woodsboro med et nytt liv, klar for å promotere boken sin som handler om hvordan hun startet på nytt etter tidligere massakrene i hjembyen.
Det går ikke lang tid før to tenåringer blir funnet knivstukket, og det er ingen tvil om at den skrik-maskerte morderen står bak. Han er selvfølgelig ute etter Sidney, men først står en ny generasjon ungdommer klar for slaktebenken.
En ny generasjon offer
Skrik 4 får meg til å lure på hvor Neve Cambell har gjemt seg alle disse årene. Hun spiller forfriskende oppegående og naturlig i motsetning til plastelina-Courtney, som også er med som den egenrådige forfatteren Gale Weathers. Jeg liker også den nye generasjonen av ungdommer i Skrik 4. Hayden Panettiere og Emma Roberts er perfekt for sjangeren. Det er også Rory Culkin, som ser ut som narkolangerversjonen av sin storebror Macaulay.
Les også: Topp 5 Psychobitches!
Dumt og følelsesløst
Ungdommene fyller rollene sine greit, men manuset gir dem ikke mye å spille på. Det er også mye annet å sette fingeren på. Donald Duck-politiet i Woodsboro er dummere enn noen gang, og man frykter mer for deres liv enn for ungdommenes. Det blir også for tåpelig at ungdommene koser seg med skrekkfilm-maraton bare dager etter at bestevenninna deres blir drept.
Det er ingen spor av traumer, sorg, eller sjokk. Følelser som kanskje ville vært naturlige i denne sammenhengen.
Les også: Anmeldelsen av Enter the Void – Et sant helvete
Tro mot sjangeren
Et gjennomgangstema i Skrik-filmene er at ungdommene ofte er fullt utdannet når det kommer til reglene i skrekkfilmer. De snakker om det, de ser på filmene, og de gjør like mye narr av sjangeren som det vi selv gjør.
Dette hjelper dem selvfølgelig ikke å overleve scenariene de befinner seg i. De åpner døra, tar telefonen, og går ut på den mørke trappa. Inn det ene øret – og ut det andre.
Mens vi snakker om idioti: At Sidney enda ikke har skaffet seg et våpen irriterer meg grenseløst. Det at hun fortsetter å løpe rundt mellom etasjer og rom med morderen i hælene irriterer meg enda mer. Gjem deg i et skap med en pistol og vent på morderen der, for svarte!
Nostalgi og sjarm
Wes Craven må være den regissøren i verden som har mest selvironi akkurat nå. Jeg tror han vet at Skrik 4 ikke er særlig bra, og at han hverken skremmer eller overrasker noen med dette meta-prosjektet.
Jeg tror likevel at noen sikkert kan la seg både sjarmere og underholde av referansene i filmen og den nostalgiske følelsen man sitter igjen med.
Filmen er lik de andre Skrik-filmene fra nittitallet, noe som er ganske behagelig. Jeg liker at jeg bare trenger å forholde meg til en morder som fyker rundt med en kniv og en maske, uten noe mer hokuspokus. Det er dette som er Skrik, men virkemidlene er for lengst brukt opp, og er ikke lengre skremmende.
Skrik 4 er en helt grei film, men jeg mistenker at det er nostalgifølelsen som spiller meg et puss.
