Hvert år i mai rettes verdens øyne mot den franske rivieraen, og Festival de Cannes. Glamorøse skuespillere kler seg for den røde løperen og bransjefolk samles på bakrommene for å selge sine kommende filmer.

Ikke ulikt andre filmfestivaler med andre ord, så hvorfor har Cannes fått en så høy stjerne?

Festivalen er ikke bare et av de viktigste stedene for å se og bli sett i filmverdenen, men Gullpalmen er en av de (om ikke den) mest prestisjetunge filmprisen i verden.

TOPP 5: Gullpalme-vinnere fra Cannes

Kamp mot facisme
Sophia Loren i Cannes 1959. (Arkivfoto)
Sophia Loren i Cannes 1959. (Arkivfoto)

Sjokkert over den italienske regjeringens kontroll over filmene som ble vist på den eldre, og allerede da anerkjente, filmfestivalen i Venezia – bestemte franske myndigheter seg mot slutten av 30-årene for å arrangere en egen filmfestival. Cannes var en motreaksjon på de facistiske strømningene i Europa.

Den visjonære filmskaperen Louis Lumière sa ja til å være festivalens første direktør, og et stort utvalg internasjonale filmer var klar til festivalens start den 1. september 1939.

Samme dag invaderte Tyskland nabolandet Polen, og den første Cannes-festivalen sluttet før den en gang fikk begynt.

I 1946 var det derimot duket for et nytt forsøk, og festivalen tok sitt første steg på veien mot glamour.

Internasjonalt fokus

Allerede året etter var reglene om en internasjonal jury på plass, og i 1955 ble Gullpalmen delt ut for første gang. Den erstattet da prisen Grand Prix du Festival International du Film, som hadde vært den mest prestisjetunge prisen i flere år.

Et viktig vendepunkt kom i 1959, da Marché du Film ble etablert. Festivalen ble raskt et sentrum for kjøp og salg av internasjonal film – og der pengene rår, kommer også stjernene.

Der stjernene er, finner vi også glamourpressen. Det å vise seg frem på havnepromenaden ved festivalpalasset i Cannes har i mange år vært helt nødvendig for fremadstormende skuespillere.

Vår mann på Rivieraen
Pål Bang Hansen. (Arkivfoto: NRK)
Pål Bang-Hansen. (Arkivfoto: NRK)

For flere generasjoner med norske filmseere vil et navn være synonymt med den kjente festivalen; Pål Bang-Hansen.

DOKUMENTAR: Dager med Pål

Fra 1962 rapporterte han årlig fra filmfestivalen for NRKs publikum. Hans karakteristiske stemme, utseende og formidlingsevne er noe mange husker, men det er hans ekstraordinære intervjuer med filmstjernene jeg husker aller best.

Her fikk vår mann, Norges utsendte, stille ville spørsmål til verdens mest kjente mennesker. Det gjorde inntrykk.

I dokumentaren Dager med Pål, fulgte NRK Bang-Hansen på hans 45. og siste tur til Cannes. Der møter han blant annet Marjane Strapi, regissøren bak den franske animasjonsfilmen Persepolis.

Hun spør forsiktig om Bang-Hansen likte filmen, hvorpå han svarer at det gjorde han ikke.

Overrumplet fortsetter Strapi intervjuet, intetanende om at hun har blitt utsatt for Bang-Hansens egenarta intervjuteknikk.

ANMELDELSE: Persepolis

– Jeg likte jo filmen, forteller han rett etter at han har gått fra intervjuet. Strapi ble så irritert at hun fortalte med flammende innlevelse om sine egne opplevelser før, under og etter revolusjonen i Iran i 1979.

Bang-Hansen fikk sitt intervju, akkurat slik han ønsket.

(artikkelen fortsetter under videoklippet)

Han har også fått sin plass i popkulturen, her i et innslag fra det (drøye) animerte talkshowet Halvseint.

NRK-tradisjon

Etter at Pål Bang-Hansen gikk bort i fjor, har mange spekulert i hvem som skal fylle hans sko. Blir det Filmpolitiets Birger Vestmo? Eller kanskje Filmbonanzas Vegard Larsen?

ALT OM: Film på p3.no/filmpolitiet

Spørsmålet er helt uinteressant, hans image var et produkt av omstendighetene rundt både festivalen, norske forhold og hans egenartede stil. I dag er forholdene helt annerledes.

På samme måte kan jeg svare på spørsmålet om hva som er greia med Cannes.

Festivalen har fått sin posisjon og status på grunn av de filmhistoriske omstendighetene, og en egenartet stil. Mange festivaler har forsøkt å tiltrekke seg stjerner, filmbransjen og publikumsoppmerksomhet, men ingen har klart det i samme grad som Festival de Cannes.

Med modige filmvalg, spennende prisvinnere, en uavhengig jury og stjerner på den røde løperen vil Cannes fortsette å tiltrekke seg verdens øyne i årene som kommer.

Drar du ofte på filmfestivaler? Og hvorfor? Legg inn din kommentar under!