En fyr kontakter etterforsker Anna Mari i Romapolitiet og vil spille nettpoker med henne om ei jente han har kidnappet. Hvis han vinner, dør hun. Hvis Anna ikke vil spille, dør hun. Den eneste måten å få henne tilbake på, er å vinne i poker.
Det er plottet i Pokerspilleren av italienske Dario Argento, et navn i bransjen på grunn av sine såkalte giallofilmer og sitt samarbeid med Sergio Leone i Once Upon a Time in the West og George A. Romero i Dawn of the Dead.
Jeg vet hvem morderen er fra starten av.
Giallo
Giallosjangeren hadde sin storhetstid på seksti- og syttitallet og bestod av thrillere inneholdende mye blod og lettkledte damer. Argento har hatt stor innflytelse på sjangeren, som har navnet sitt fra fargen ‘giallo’ som betyr gul, og nettopp gul var fargen på omslaget til denne typen filmer.
Blod finnes det i Pokerspilleren, det skulle nå bare mangle. Men for å søke mot et større publikum har damene fått mere klær på og de italienske skuespillerne fått beskjed om å snakke engelsk.
Det første tåler jeg, jeg har aldri blitt trukket til sjangeren av pupper og rumper, men språket kommer dessverre i veien for skuespillerprestasjonene.
LES: Forbuden film – det du ikke fikk se på kino
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Sur irsk gjesteopptreden
Pokerspilleren har med andre ord mistet litt på veien og plukket med seg noe annet underveis, siden den er stappfull av klisjeer og italienere som må snakke engelsk.
Det topper seg allerede etter ti minutter, når den innbitte og sure irske etterforskeren har ankommet og den stuttjukke patologen hopper og danser og synger opera i kjølerommet.
Slike figurer må gjøres med finesse og stor nøyaktighet hvis det skal funke, og hverken den stuttjukke italieneren eller iren Liam Cunningham gjør det bra nok.
LES: Beryktet kannibalfilm sjokkerte verden!
Resirkulerte replikker
De stakkars italienske skuespillerne som må gjøre en hel film på engelsk har også sitt å stri med: de virker ikke troverdige på en flekk, siden de må levere resirkulerte replikker fra et dårlig skrevet manus.
Resirkulering kan se ut til å være Argentos greie, for alt annet enn selve spenningsmomentene og den heftige avbildingen av de drepte ofrene er ting jeg har sett tusen ganger før. Bare langt mindre inspirert gjort.
Nå og da glimter Argento til og viser at han definitivt har peiling på sjangeren, for enkelte sekvenser er veldig spennende. Hans grep om meg som tilskuer er merkbart, og det er herlig at han veksler mellom å overraske meg og nagle meg til skjermen.
For eksempel tar han livet av flere enn jeg hadde forventet og dessuten byr han på en sekvens som nikker til popkornslasheren Skrik.
ANMELDT: Nostalgisk skrekkfilm – Skrik 4!
Men dessverre vet jeg allerede fra starten av hvem pokerspilleren er, takket være slepphendt regi og skuespilleri. Dette trenger du bare se dersom du følger Argentos regissørskap, og jeg vil tippe at du ikke kommer til å rangere den særlig høyt da heller.
Trykk her for å lese flere rett-på-dvd-anmeldelser fra Filmpolitiet!
Kommentarer? Fyr løs i kommentarfeltet under!
