CANNES: Gus Van Sant har gitt meg mange store filmopplevelser. Restless er dessverre ikke blant dem.
Den åpnet det viktige sideprogrammet Un Certain Regard med et blaff. Henry Hopper og Mia Wasikowska spiller riktignok bra, men mangler en troverdig historie å opptre i.
Her har Van Sant tydeligvis bestemt seg for å lage en snål romantisk komedie, med trykk på snål, men det føles anstrengt, uengasjerende og – verst av alt – kjedelig.
Travelt med å leve
Foreldreløse Enoch (Henry Hopper) liker å krasje begravelser. I en av dem møter han Annabel (Mia Wasikovska).
De føler et fellesskap og innleder et vennskap med muligheter for utvidelse. Men Annabel har en voksende hjernesvulst og har det travelt med å leve.
Vil være skrudd
Dette blir litt for banalt for min smak. Figurene har et kunstig preg over seg. Jeg får aldri følelsen av at de er ekte.
Filmen vil så gjerne være skrudd, og prøver å få det til ved blant annet å la Enoch kommunisere jevnlig med spøkelset av en japansk kamikazepilot fra andre verdenskrig.
Hva skal det bety, egentlig? Det virket sikkert som en morsom ide, men har liten innvirkning på historien.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
For mye musikk
En annen ting som irriterer meg er at Van Sant gjennomsyrer absolutt hele filmen med lavmælt amerikansk indierock.
Skuespillernes dialog må konkurrere med musikken i nesten hver eneste scene.
Soundtracket til denne filmen må være en dobbel-CD, minst. Jeg synes det er et forstyrrende element.
Banalt emodrama
Men jeg liker i det minste filmens to skuespillere! Mia Wasikowska får vist mer av sitt potensiale her enn i hovedrollen i Alice i eventyrland, der hun druknet i alt rundt.
Henry Hopper er et interessant nytt bekjentskap. Avdøde Dennis Hoppers sønn har et spennende utseende, og virker å ha noe foran kamera og gjøre.
Dessverre er hans spillefilmdebut et litt for banalt emodrama, men det må Gus Van Sant ta på sin kappe.
OBS: Dato for Norgespremieren er ikke klar.
