Hadde jeg sett Skins som 16-åring ville det fort blitt favorittserien min. Det betyr ikke at den er forbeholdt tenåringer. Nå er jeg nesten dobbelt så gammel, men kosa meg likevel gjennom ti episoder med vennskap, ensomhet, kjærlighet, dop, sex og død.
Gjeng søker puppet master
Skins følger en gruppe 16-18-åringer fra Bristol gjennom de to skoleårene som i England kalles sixth form. Serien bytter ut nesten alle rollefigurene annenhvert år, og sesong to preges av at dette er siste år med gjengen – rotløshet og motløshet på terskelen til voksenlivet.
Andre sesong starter et halvt år etter at åpningssesongen slutta med at Tony ble påkjørt av en buss. Nå sliter han med hukommelsen, motorikken og potensen, og framstår derfor som et helt annet menneske enn den manipulative og intelligente storsjarmøren som brukte omgangskretsen sin som sitt eget private dukketeater.
Dette gjør naturligvis noe med dynamikken i gjengen, som er merka av tapet av sin sterke – om enn noe despotiske – leder, og forsterker følelsen av at alt flyter, og at livet som de kjenner det er i ferd med å ta slutt.
Anmeldt: Løgner S02
Skuespillernes serie
Hver enkelt Skins-episode har fokus på én av ungdommene. Konseptet med å gå i dybden på en av rollefigurene om gangen fungerer flott, i hvert fall når så mange av dem er såpass interessante og lette å bli glade i som tilfellet er i Skins.
Litt av jobben har selvfølgelig manusforfatterne gjort, men det er skuespillerne som skal ha brorparten av æren.
De er unge (de fleste spiller sin egen alder i motsetning til mange andre tenåringsdrama), stort sett urutinerte, og skikkelig, skikkelig flinke.
Hannah Murray spiller Cassie som om hun aldri har gjort noe annet enn å portrettere forstyrra jenter hele livet. Nicholas Hoult (kjent fra About a Boy) takler Tonys overgang fra storkar til trafikkskadeoffer forbilledlig subtilt. Flinkisen Jal har fått bedre plass enn i første sesong, noe Larissa Wilson viser at hun fortjener.
Joe Dempsie bekler rollen som den de facto foreldreløse happy-go-lucky-festløva Chris på en så sårbar, humoristisk og ærlig måte at jeg blir oppriktig glad i fyren.
Også har vi Sid, da. Mike Bailey gir den usikre og selvanalyserende rollefiguren en troverdighet som jeg ikke har sett lignende karakterer ha på en stund. Episoden via til Sid fremstår som et av sesongens absolutte høydepunkter – en, for Sid, livsomveltende situasjon blir takla med stor grad av fingerspitzgefühl fra unge Baileys side.
Anmeldt: Castle S02
Null moralisme – tusen takk
Skins skildrer den forvirrende og irriterende bruksanvisningsløse overgangsfasen mellom livet du er født inn i og livet du skal velge selv med pekefingeren godt senka. Moralismen skjærer aldri gjennom pot-tåka, og godt er det – jeg tror det hadde gjort serien langt mindre severdig.
Noe av grunnen til dette kan være at manusforfatterne holder en gjennomsnittsalder på 21 år. Dette gir seg utslag i at ungdommene er troverdige, men også i at foreldrene kanskje blir litt i overkant demonisert.
Jeg tror uansett på figurene, på samhandlinga, og på dialogen. OK – skjellsettende opplevelser kommer selvfølgelig merkelig tett, og vennegjengen består kanskje av litt vel mange klassiske stereotyper, men her ofrer jeg glatt noe realisme på seeropplevelsens alter.
Depressivt men optimistisk
Skins er absolutt ikke noen lykkepille av en serie. Alle ungdommene har sitt å stri med, og deres verden portretteres som et kaotisk og tidvis meningsløst univers. Seere på alder med rollefigurene vil nok kjenne seg igjen i mange situasjoner i serien, mens de litt eldre fort kan komme til å prise seg lykkelige for at de er ferdige med den tida samtidig som de tar seg selv i å til en viss grad lengte tilbake til en tid der alt var nytt og uutforska. Jeg gjorde i hvert fall det.
For foreldre med tenåringer er nok serien en noe mer blanda fornøyelse. Det legges lite imellom, og en spade kalles for en føkkings spade og vel så det.
Skins har nå også kommet i en amerikansk utgave, satt til The Wire-land – Baltimore. Det skal visstnok være en blåkopi av UK-Skins, minus banning og med kraftig nedtona sex- og dop-scener. Jeg har ikke sett den, men sliter med å tro noe annet enn at litt av troverdigheten faller bort.
Banning er ikke noe poeng i seg selv, men jeg tror nok jeg hadde hatt vansker med å akseptere en rusglad ungdomsgjeng som aldri sier et stygt ord. Er i alle fall ikke lei meg for at jeg valgte å se den engelske varianten av serien.
På tross av alvorlige tema og tunge valg beholder Skins humøret. Og det er kanskje denne balansen mellom det depressive og det optimistiske som gjør at jeg synes serien fungerer så godt. Episodekvaliteten er ikke alltid helt på topp, og et par av karakterene føles litt unødvendige, men totalopplevelsen er likevel svært god og understøttes av et flott lydspor.
Jeg har ikke noe lyst til å være 17 år og bo i Bristol. Men jeg liker veldig godt å se på at andre tar seg av den oppgaven – særlig når det gjøres på den måten det gjøres i Skins.
Les flere TV-serieanmeldelser fra Filmpolitiet her!
Enig? Uenig? Kommentér!
